Når jeg først leste om dommen i høyesterett sist uke ble jeg inderlig glad på vegne av urbefolkningen. Endelig ble deres side hørt, forstått og dommen viste med all tydelighet at feil var gjort og at Fosen vindkraft aldri skulle ha fått tillatelse til å bli bygget, fordi omkostningene for urbefolkningen var så store at de indirekte truet deres rett til kultur og det å praktisere som reindriftsutøvere.

Urfolket er jo i en ekstrem situasjon, der de lever i et konstant press. De er alltid noen som som bare trenger "litt land" midt i områdene der urbefolkningen lever og driver sitt liv. Og det er alltid gode grunner, veldig gode. Det er master for 4G, hjelper alle. Nye veier, som vi alle trenger, eller vindmøller som gir oss ren energi.

Den første tanken jeg fikk når jeg leste dommen var at nå kan det ikke bli annet utfall enn at vindparken rives, og at naturen tilbakeføres slik området var før utbygging skjedde, og at regningen for dette får staten og vindkraftverket ta. I min verden som noen ganger blir svart/hvit så betyr dommen at kraftverket må rives og grunnen tilbakeføres.

Nå sier mange inkludert jurister at det aldri vil skje. At det vil bli sørget for at det finnes måter å bevare vindparken på. Why? De tapte i høyesterett. Vindparken er bygd ulovlig.

Kostnader for riving blåser jeg faktisk fullstendig i. Rett må bli rett selv om det blir kostbart. Så får heller staten ta full lærdom av dette og i fremtiden unngå å starte sore kostbare prosjekter når det er protester som ikke er ferdigbehandlet eller grundig nok behandlet.

Hva tenker andre, er det greit å blåse i dommen og buttfucke urbefolkningen ennå en gang "fordi det vil koste samfunnet milliarder å rive vindparken". Betyr det da at også rettferdighet har en øvre pris, og den prisen er langt under milliarder av offentlige kroner?