Har sett to forhold ganske nært på der amfetaminmissbruk var tema:

1. I det ene forholdet ble typen psykotisk og banka opp dama. Dama forøvrig vekslet mellom å gråte febrilsk og å være sint på meg for at jeg ringte politiet.

2. I det andre var typen mer på kjøret enn dama og hun prøvde å få han til å roe ned med dop da hun 'ikke orket å se han ødlegge seg mer' (sprøyter). Det endte ikke med vold heldigvis, men jeg måtte komme å hente vedkommende og alle tinga som var kastet ut på gata midt på natta mens det regnet.

I forhold 2 kjenner jeg typen og han er egentlig en kjernekar med enormt hjerterom som nå også er rusfri. Skal jeg spekulere så var det maset om å skulle slutte kombinert med skammen og nederlaget ved å ikke være i stand til å gjøre det som bare ble for mye.

Og hvor lenge tror du at du klarer å være rusfri i et miljø der rus florerer? Livsstilen i seg selv er avhengighetsskapende, noe så monotont som å ta t-banen blir spennende når du har 5 gram i lomma