Sitat av
*pi
Vel. De mekanismene du har støttet deg på ble nok utviklet av en grunn. Hvis du har traumer helt fra barndommen, hvilke alternativer hadde du egentlig annet enn å stenge det bort? Det er jo hele greia med traumatisering, at du mangler alternativer (eller opplevde alternativer) for å komme deg ut av situasjonen, så hjernen blir tvunget til å dele opp erfaringene og lagre det i en slags separat bevissthet.Traumeminner er ikke integrert som vanlige minner. Det er den eneste måten å beholde resten av deg selv noenlunde uskadet, på en måte. Grunnen til at hjernen gjør dette, er jo at det funker. Men når det foregår i årevis i en hjerne under konstruksjon, så sier det seg selv at det ikke bare er å legge om strategien når du havner direkte inn i et voldelig forhold som noen og 20-åring. Så jeg vil si du er rimelig urettferdig mot deg selv hvis du ser på dette som noe du nærmest har brakt på deg selv. Det sagt, så er det jo ditt ansvar å gjøre noe med det, og det ansvaret tar du åpenbart alvorlig. Mange tar aldri det. Jeg synes du skal gi deg selv littegrann cred for det.
Sånn du snakker om det er egentlig litt illustrerende for hva jeg mener med at den ensidig kognitive tilnærmingen blir for enkel. Det virker litt invaliderende, ideen om at du bare skal kunne bestemme deg for å slutte med reaksjonsmønstre du har hatt hele livet, og som ikke har noe særlig med rasjonalitet å gjøre i det hele tatt. Man må dypere under hjernebarken, tror jeg.
Du har helt rett, og jeg er helt enig. Mekanismene er forsvaret mitt og har vært det som har klart å få meg igjennom hele mitt voksne liv. Dette er noe jeg først ble klar over etter jeg begynte hos DPS, og er veldig glad for at jeg har blitt bevisstgjort på det. Likeledes at jeg har en unnvikende tilknytningsstrategi. Det har blitt mye bedre med årene, men det var først via DPS det virkelig løsnet og jeg forstod hvorfor jeg er som jeg er.
Jeg har trøbbel med å motta ros for det jeg gjør, og det jeg har oppnådd hittil. Det føles ikke riktig ut, selv om den rasjonelle delen av meg vet at det er bra. Evnen til å gi meg selv klapp på skulderen eksisterer rett og slett ikke. :/ Tanken som streifer meg i sånne situasjoner er "hva er det du vil utnytte meg til nå?". En negativ tankegang som ikke ender i noe annet enn dritt.
Jeg kan ikke si at den kognitive terapien bunner ut i at jeg bare skal slutte å tenke og reagere som jeg gjør, for det blir litt svart/hvitt. Jeg kan faktisk ikke huske at det har blitt sagt noe tilsvarende i løpet av de 2.5 årene jeg har gått i terapi. Klart vi har diskutert reaksjonsmønstrene mine, men psykologen mine har hatt en mer spørrende tilnærming til det enn å si at det er ingen god måte å reagere på. For eksempel: "Hva får deg til å tenke det?" og "Tror du det finnes alternativer til det?"
Jeg skal ikke si bastant at det er slik, for hukommelsen min spiller meg noen puss av og til, men når jeg tenker etter nå, og reflekterer over terapiløpet føler jeg ikke det. At andre behandlingsformer kunne hatt bedre effekt er godt mulig, men jeg vet ikke eventuelt hvilke det er. Mulig jeg misforstår deg i forhold til hva du mente med ensidig og litt invaliderende, så korriger jeg gjerne dersom det er tilfelle.
Jeg er rasjonell av meg, og vet at ting ikke har vært greit. Jeg har ikke vært bevisst på hva som gjør at jeg handler som jeg gjør. Jeg har gravd meg ned i arbeid og annet og undertrykt følelser hele livet. La det skure og gå, så ordner det seg sikkert tankegang. Vet ikke om det gir mening. Synes selv at det blir ganske rotete med en gang jeg tenker på det.
Sitat av
Hans Høyhet
I slike tilfeller er det best å snakke med lege, og med selvmordstanker er det nok best for en selv at en blir innlagt en stund, det er ingen skam. Da kommer en i et nytt miljø, en slipper å ha det dagligdags stress osv.
Når det har pågått så lenge at en har selvmordstanker, da trenger en hjelp utenifra.
Du sier du har dårlig selvbilde. Det beste er da å si det til behandleren, og ikke prøve å gjemme det for seg selv og andre, det hjelper ikke. På psykriatisk kan du møte personer med lignende og eller andre problemer, det kan være fint å se at det ikke bare er deg som har problemer, men flere. Og mange av disse er svært sympatiske mennesker du kan snakke med, så fremst du er åpen for det selv.
Jeg tenker ikke at det er skamfullt å være innlagt, tvert i mot synes jeg det er en styrke å ta de grepene. For min egen del tror jeg kosten ved å være innlagt er større enn å ikke være det. Jobben er ankeret mitt. Det er noe jeg er dyktig til, og som jeg mestrer. Jeg føler ikke det selv, men kollegaene mine sier det. Jeg har anledning til å ta kontakt med DPS i krisetilfeller, og føler at dette er en god ordning for meg.
Jeg sier ikke at det er uaktuelt å bli innlagt, men jeg fungerer i det daglige, til tross for alt. Jeg gir ikke opp uansett motgang, og hvor mørkt det er. Jeg føler at det er viktig at jeg har noe å gå til. Om dette er sunt eller ikke er vanskelig for meg å avgjøre, men forpliktelsene mine er det som har gjort at jeg ikke har realisert tankene. Æsj, det høres veldig cocky ut, men lar det stå. Det er ikke ment på den måten.
Noen av de flotteste personene jeg har møtt i livet mitt var via gruppetimer på DPS. Evnen til å forstå, spørre og støtte har jeg ikke opplevd mange andre steder. Om psykologen min foreslår innleggelse, så gjør jeg det. Jeg tenker at de vet hva som er best for meg i forhold til det. Mulig jeg fraskriver meg ansvar der, men håper ikke det.