Høhøh.

Heroin- og kokain hver dag på jobb som ingeniør, oljekursen stupte og mitt fagfelt var blandt de som fikk lide. Endte arbeid med "beste anbefaling" fra arbeidsgiver. Om halvannet år vil jeg ha noe av det mest høyaktuelle og krevende som kan oppdrives av teknisk kompetanse.

....Samtidig så har jeg knapt hatt anledning til å puste ut et lite sekund. Dager som denne har jeg gjerne et par timer der jeg føler meg verdensmester, mens jeg sitter aleine foran pcen og tror jeg er klar i toppen "endelig". Så er det tilbake til stress, depresjon, abstinenser, skam, angst for å bli nøktern og følelsen av å alltid balansere på enden av stupet. ..Kanskje ikke det bare er følelsen, det er vel gjerne et faktum. Alle relasjoner til andre mennesker er enten profesjonelle, platoniske eller forbigående - med unntak av èn som jeg knapt ser, uansett. De narkomane har jeg måttet distansere meg fra, og de streite jeg har turt å være ærlig med har distansert seg fra meg.

Når rus blir en hverdagslighet så finnes det ikke suksessfulle historier, bare uendelig mye kjiphet. Uansett hvor bra man klarer seg på paipiret.