Gikk gjennom samme greia i sommer, nådde et punkt der ting sto på spill og nådde en bunn, måtte si at nok var kon så ikke bunnen ble enda dypere mtp familie, hus og jobb, akkurat som deg.
Søkte råd og støtte via fastlege og sto fram til familien og venner.
Fikk utrolig støtte og føltes bedre enn jeg trodde selv om det var helvetes tungt der og da. Har hatt et par sprekker som ingen kjenner til, men ellers har det fått helt fint.

Det kjipeste er at kompisene ikke inviterer meg med lenger når de skal gjøre noe sosialt med alkohol, men det var kanskje smart uansett den første tiden. Har nå blitt invitert på en sånn kveld om et par uker og skal dra dit edru jeg og partneren min.
Det går seg til, men det er lettere å være edru når alle vet, og mange har nok hatt mistanke uansett, det sa de hvertfall til meg. Et familiemedlem sa til meg at hvis jeg ikke klarer å slutte nå havnet jeg i kommunal leilighet og har bare spriten igjen i løpet av 12-15 år. Jeg lo det bort, men kanskje stemmer det? Det eskalerte sakte men sikkert og stadig raskere når jeg ser tilbake på det nå et par måneder seinere. Drakk flere ganger i uka i 12-13 år.

Nå er jeg allerede mer opplagt, har mange tusen kr ekstra PR måned og det føles greit, selv om jeg kanskje går på noen sprekker til før alt er tilbakelagt, hvem vet?

Blir det 2-3 måneder mellom hver kveld jeg drikker er det uansett et kjempefremskritt for meg. Det sosiale ordner seg! Jeg syntes nok det var litt vanskelig å gå på lokalbutikken og slikt i starten, enda også egentlig, men mye bedre nå!