Hei! Dette blir langt.
Jeg skriver nå fordi jeg trenger virkelig å lufte og få tilbakemelding på hva jeg skal gjøre.
Håper dere medfreaker som jeg har lest meningene til i flere år (uten dessverre å være så veldig aktiv selv), kan hjelpe meg et steg på veien.
Først og fremst så har jeg laget en ny bruker nå, fordi jeg hadde litt behov for at sannheten jeg skriver om meg selv nå, ikke er tilknyttet brukeren jeg har hatt fra starten.
Jeg vet ikke helt om jeg skal starte med slutten eller starten, men jeg prøvde for noen uker siden å ta livet mitt (antar jeg velger nesten-slutten da😉
. Det var vel ikke verdens beste forsøkt, men jeg hadde ganske mange tabletter med betablokkere og tenkte at så mange i kombinasjon med en del alkohol og en tape over munnen ville gjøre at jeg enten ble kvelt av eget oppkast eller at hjerterytmen ble så lav at jeg døde. Forsøket var dårlig, men helt reelt.
Jeg døde ikke, men endte opp med å spy en del, noe som løste opp tapen. Hvor mye av tablettene vet jeg ikke, men jeg spydde mye.
Jeg våknet opp til mitt eget selvmordsbrev og var egentlig litt usikker på hva jeg skulle ta meg til. Jeg «sov» ca. et halv døgn deretter, sto opp og dro på jobb. Natten deretter hadde jeg en drøm som gjorde meg enten manisk (jeg vurderer fortsatt) eller bare glad. Det var som om mørket ble borte og jeg hadde lyst til å leve, ikke igjen, for det har jeg ikke gjort, men jeg kjente nå at jeg gledet meg over at jeg faktisk ikke døde. Dette i motsetning til mitt første selvmordsforsøk. Det var for noen år siden og jeg våknet opp så sint som jeg aldri har vært. Det gikk ikke liksom, og jeg var rasende på at jeg ble «reddet».
De siste 15 årene har gått litt i et surr. Jeg har vært veldig fucka, drukket masse alkohol, røyket masse hasj, tatt en og annen drog. Prøvd å finne en måte å dø på uten å ødelegge for mye rundt. Samtidig har jeg jobbet, betalt regninger, studert og «holdt det forholdvis gående».
Jeg har vært i kontakt med fastlege og blitt henvist videre, men der følte jeg mer at jeg ble sittende å snakke om ingenting. Det ga meg nok en del erfaringer som jeg har brukt på veien, men nå føles det mer som en «anmerkning» på journalen. For noen år siden var jeg veldig full og veldig nede. Da følte jeg at jeg ville dø. Endte opp med å ringe legevakten fordi jeg fikk så dårlig samvittighet overfor foreldrene mine, så jeg tenkt at det var en god ide å ta kontakt med profesjonelle framfor å plage venner og familie. Så da endte jeg på rusakutten. Da jeg ble registrert inn av en sykepleier begynte hun å snakke om sertifikatet mitt. Jeg sa klart at jeg ikke kjører bil, men hun gjorde det da klart at det ikke spilte noen rolle, dette blir meldt til fylkesmannen, så du mister førerkortet ditt. I det sekundet jeg hørte det tenkte jeg at her vil jeg ikke være. Hele kroppen og hodet mitt lukket seg fullstendig. Jeg ble med inn på rusakutten, pjattet med på samtalene som nødvendigvis kom fordi jeg var innlagt på rusakutten. Første mulighet jeg hadde skrev jeg meg «høflig» ut.
Så endte jeg opp med å ta kontakt med fastlegen, han satte meg opp for urinprøver og dette gjorde jeg i halvannet år. Uten noen rusmidler, men også livredd for å miste et førerkort jeg ikke brukte til å ruskjøre med. Fordi jeg har ikke bil. Etter dette har jeg ikke gått til en lege for noe annet enn p-piller og pollenallergimedisiner. Jeg tør ikke, fordi jeg er livredd for å måtte leve under det samme igjen.
Nå sitter jeg her, etter å ha prøvd å ta livet mitt for en knapp uke siden. Jeg har lyst til å leve, men jeg er redd for at nyrene og leveren min sakte, men sikkert gir opp. Det gjør vondt og jeg kjenner at kroppen ikke er frisk. Men jeg tør ikke bestille en time hos fastlegen min, jeg tør ikke gå til en privatlege. Og vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Altså enten dør jeg, og det er jo litt leit når jeg faktisk ikke ønsker det. Men jeg vet ikke om jeg orker en omgang med urinprøver for å beholde et førerkort jeg aldri bruker ruset. Men jeg vil heller ikke miste det, og ja, jeg trenger feedback. Dette er så leit. Jeg har det jo fortsatt vondt, selv om jeg ønsker å leve videre. Og tror egentlig ikke at jeg har noe behov for å snakke med en profesjonell om akkurat det, det trenger jeg å snakke med «vanlige» mennesker om. Jeg trenger likevel å få testet om innvollene mine sakte, men sikkert bryter ned.
takk for tilbakemeldinger