Tviler: Ibsens mest folkekjære skuespill er utvilsomt Peer Gynt, og en essensiell årsak tror jeg vi får servert i siste akt:
For de som ikke har lest skuespillet, så er det en dypt eksistensiell reise gjennom sinnet og livet til en patologisk mytoman. Og ja, det er klin umulig å ikke kjenne seg igjen i hovedpersonen, selv om han formodentlig drar den noen hakk lenger enn oss andre.

Ibsen gikk forøvrig og grublet ganske mye på løgn og sannhet hele livet, og den beslektede problematikken er en del av fundamentet i flere av hans øvrige store verk - Vilanden, Brand og En folkefiende for å nevne tre i farten. Ser man det i en litt større kontekst er det ikke galt å si at det var en grunnpillar i hele hans forfatterskap. Ibsen skrev imidlertid om det samfunnet han så, og det var tydeligvis hverken mangel på løftebrudd, svik, løgn, skrøner eller laber integritet på attenhundretallet heller.