Heisann.

Jeg ville bare bidra med en liten erfaringsrapport, da jeg håper det vil kunnen berolige deg noe.
Når er jo vi mennesker slik at vi hele tiden "sammenligner oss med hverandre",
så det er alltid godt å høre erfaring fra folk som har opplevd tilsvarende hendelser, og som har kommet seg vel ut av det.

Jeg skal prøve å gjøre meg kortfattet, da denne historien lett kan skli ut i det uendelige.
For en del år siden eksterimenterte jeg stort med rus, og spesielt psykedelika.
Over en periode på et par-tre år brukte jeg ekstremt mye sopp, cannabis og MDMA, samt noe LSD også.
Det var nesten hver helg, og ofte både fredager og lørdager.

Uansett, jeg skal komme til poenget. Jeg hadde en ganske uheldig episode den ene gangen jeg testet syre.
Jeg møtte en fyr for å kjøpe et par lapper, men da jeg traff han så forklarte han meg at han kun hadde LSD flytende på flaske,
så jeg kunne eventuelt bare få et par dråper der og da. Jeg fant frem en serviett fra bilen og foreslo at han kunne dryppe på den.

En times tid senere har jeg kommet hjem, og jeg hiver innpå den ene dråpa (på servietten). Det går en halvtimes tid,
jeg merker ingenting, og bestemmer meg for å kicke i gang det hele med en diger joint. I det jeg avslutter jointen så smeller det.
Og det smeller så jævlig. Jeg ser på den andre servietten, og ettersom LSD'n var farget med svakt brunt, så ser jeg diameteren på flekken.
Diameteren er omtrent dobbelt så stor som en tjuekroning, og den dråpa jeg allerede hadde tatt var akkurat like stor.
Det er ganske stor sannsynlighet for at jeg fikk i meg en del mer enn bare "èn" dosering med andre ord.

Den trippen utvikler seg til å bli mitt livs største mareritt. Den varer og den varer, og jeg ligger stiv på sofaen i bunnløs angst.
Det er egentlig ikke så mye mer å si om den trippen, for det foregikk på nettopp denne sofaen i 8 timer, helt alene. Livredd.
For å komme rett til poenget. Da jeg våknet dagen etter var jeg ikke lenger den samme. Hjernen hadde kvernet i tidenes største
bad trip i nesten et halvt døgn, og jeg var fullstendig ute av meg selv. Full depersonalisering som vedvarte i omtrent et halvt år,
og det var såpass ille at jeg virkelig aldri, i min villeste fantasi, kunne forestilt meg at jeg noen gang igjen skulle kunne opprette balanse.

Jeg har slitt MYE, spesielt i ettertid av den ène spesifikke hendelsen. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe lignende.

Men la oss nå spole seks-syv år frem i tid. Nå sitter jeg her og lever veldig godt. Bedre enn jeg gjorde før hendelsen jeg beskrev ovenfor.
Det var riktig nok noen ekstremt utfordrende år (spesielt de første to, vil jeg si), men jeg har jobba meg gjennom det.

Og så er det viktig å poengtere at jeg på ingen måte mener at dette skal ta seks-syv år. Jeg delte erfaringen min kun for å betrygge deg
om at det kommer til å gå over. Antageligvis mye fortere enn det gjorde for meg. Jeg var dum, jeg var naiv, og jeg var på helt feil spor på
den tiden. Bruk denne erfaringen til å ta tak i det du eventuelt veit du bør ta tak i. Vær smart, vær ålreit med kroppen din. Ta en pause.
Hver gang det blir for ille, så si til deg selv at det går over. For hvis det er èn ting jeg har lært med sikkerhet, så er det faktisk at tiden leger
alle sår. Men psykedelika er ingen lek. Det går fint 100 ganger, helt til det plutselig går til helvete.

Men dette ordner seg, garantert! God bedring :-)