Jeg har aldri vært så lenge uten snus og sånn sett er jeg veldig stolt. Jeg ville gjøre noen endringer i livet, bl.a kutte kontakt med mennesker som ikke er bra for meg, begynne å trene og kutte ut snusingen.

Abstinensene og dårlig humør har jeg taklet greit synes jeg, har på en måte bare stått i det og akseptert at dette må jeg bare komme gjennom og ha tålmodighet med. Etter en stund roet dette seg og sånn sett er det jo lettere.

Det jeg derimot sliter med er savnet etter snusboksen. Alt drittet jeg har vært gjennom av krevende tider, sykdom, damer og kjærlighetssorg, så har snusen der vært der som en trøstende kompis. Samme motsatt, når det har vært gode tider med kompiser, feiringer og hygge med familie så har snusen vært med.

Nå har jeg prøvd å erstatte dette savnet med noe. Kopp kaffe, noe god snacks, sunn snacks, mye trening, godteri jeg liker osv. Også unnet meg selv mye god mat jeg liker under denne perioden for å gjøre det litt lettere å komme gjennom dagene. Men ingenting kan erstatte snusen og den gleden den gir. Vurderer derfor om det egentlig er verdt det å lide seg gjennom dette her hvis det ikke blir bedre. Føler meg jo også en del ensom i og med at jeg kutta kontakten med en del idioter som ikke er bra for meg. Så sånn sett ser jeg ikke på denne perioden her som noe positivt, men en overhode som er krevende og dritt. Hvis noen skjønner hva jeg mener. Det har vært hardt å starte å trene, hardt å være ensom, og hardt å slutte med snus.

Jeg er så nære ved å sprekke men samtidig synes jeg jo at jeg har vært flink.

Tips?