Hei,
Så fint at du enda lever! Det gjør meg oppriktig glad og varm i hjertet!
Jeg er pårørende til selvmordsoffer, og mange mange år før det selv hatt to forsøk og flere akuttinnleggelser bak meg.
Jeg husker så godt når jeg var suicidal at jeg tenkte bare meg-meg-meg, min lidelse var værst og tyngst og jeg hadde liten empati ovenfor de rundt meg som ville fått livene sine fullstendig ødelagt for resten av livet om jeg tok den utveien. Det viktigste tenkte jeg var at jeg fikk en ende på lidelsen jeg levde med som suicidal, deprimert og så håpløst på fremtida.
Etter å vært suicidal i mange mange år begynte jeg å se lyset og fant småting å være takknemlig over å få oppleve. Kunne være alt fra synet av en fin blomst eller en latter med en god venn, ikke minst lærte jeg meg å sette mer pris på foreldrene mine og alt de hadde gjort for meg og holdt ut med.
Selvom tunnellen er lang så kommer det et lys for alle bare man holder ut mørket! Jeg er sikker på livet ville snudd for familiemedlemmer mitt som tok livet sitt også, og de to kompisene jeg har som også tok livet sitt. Med de to var det forferdelig trist men det å miste noen i familien sin var det værste. Foreldrene mine er helt ute av funksjon og jeg var også det i lang tid, inn på psykiatrisk pga en annens selvmord og strever fryktelig med det i dag. Jeg er glad for at du kjente deg litt letta over at du fortsatt lever og jeg skal love deg at det blir bedre, å etterlate folk som er glad i deg er virkelig helt forjævlig. En på gruppeterapi for etterlatte sa det så bra "Å ta selvmord gjør ikke slutt på lidelsen, det bare overfører den til andre, og der en depresjon alltids kan snu vil smerten over tapet av sin nærmeste alltid være med en".

Det fins dårlige psykologer og det fins gode psykologer, det viktige her er å være innstilt på at du trenger hjelp og skal stole på terapeuten og ikke gå inn i det med en innstilling om at de er fienden eller ikke vil forstå deg. Om ikke kjemien er på plass så bytter du psykolog, men det tar gjerne litt tid å bygge tillitt begge veier.
Selvhjelpsbøker har hjulpet meg mye og det å være omringet av folk som gir positiv energi og ikke stresser eller drar meg ned. Hjalp mye for depresjonen min å kutte ut all rus og alle rus venner. Man må finne seg selv og bli kjent med seg selv på nytt, se fremover og prøve å assosiere minst mulig med den man var før. Hører du på musikk som gjør deg destruktiv så kutt ut den musikken og og se på hyggelige ting på tv/nett i stedet for å se på grusomme nyheter eller blodige og negative crime serier. Små tiltak som i lengden hjelper deg med å få mer lys i livet. Hold ut så kommer den gode fremtida for deg også samme hvor mørkt du ser på det nå.. Som de sier i filmen Prozac Nation, "Gradually, slowly, then suddently"!
Mange bryr seg om deg og til og med jeg som bare er en fremmed person du ikke engang ante eksisterte