Det er da for faen ingen som velger å fucke opp livet sitt! Man sitter ikke og vurderer om man vil ha et fint og lykkelig liv eller om man heller skal gå for et trist og jævlig et, og ender med å gå for sistnevnte.

Det ligger åpenbart noen dårlige valg bak i løypa et sted når man ender som narkoman, men de er tatt i en kontekst, med et personlig utgangspunkt og noen mer eller mindre håpløse alternativer. Du, Neptunia, MrLoveYouAll, dere aner ikke hva dere selv hadde valgt i akkurat samme situasjon.

At de "trenger å høre det", hva tror dere egentlig narkomane hører hele tiden? Hva tror dere de tenker om seg selv? Tror dere helt alvorlig at det er mangel på fordømmelse som gjør at de ikke kommer seg ut av det? Eller er det bare deilig å føle seg bedre enn noen?

At støtte og omsorg virker når det gjelder livskvalitet og psykisk helse er temmelig ukontroversielt.