Jeg setter så pris på innleggene dine :-) Takk :-)
Ja jeg er forsiktig. Jeg tar nå 15 mg Sobril, og max 4 ganger daglig. Mye mindre enn 25×6 kan du si, og jeg trapper ned ganske kjapt der asså. Jeg vil ikke ha det i kroppen min vettu. Det er nå straks 3 måneder siden det startet alt sammen. Det var før det også, under nedtrappingen, men jeg visste jo ikke at det var det. Jeg skjønte der ikke før det smalt meg i bakken bokstavelig talt. Det å være så dårlig og at det ikke er farlig er nesten umulig å forstå. Hva jeg drømmer på natten, det påvirker alltid formen min når jeg våkner. Noe veldig og det.
Jeg skal tenke at det vil gå over. Det blir bedre! Klart det gjør det, men det er vanskelig å tenke sånn når det er på det verste. Det hjelper å få så fine kommentarer i fra fler av dere♡ Det er en stor støtte :-)
Jeg kommer til å legge inn et innlegg nå for å oppdatere litt, og for å kanskje kunne hjelpe noen :-)

5 uker siden den siste Rivotrilen entret kroppen min. Jeg vil ikke være sint på de legene som gav meg det her, men at jeg ikke skjønner avgjørelsen dems er en annen sak. Når man er innlagt pga angst, og noen gir deg en tablett som fjerner presset i hodet. Som fjerner all uro og som gjør at du kan ta bussen igjen, gjør du det for å overleve. Jeg trodde jeg skulle dø hele tiden, så klart jeg ble glad når jeg fikk den Rivotrilen. Nå grøsser jeg bare av å måtte skrive navnet på de tablettene. Jeg fikk beskjed om å ta denne herlige tabletten hver dag, flere ganger om dagen. Det var 2mg×3 som regel. Jeg hadde nettopp fylt 24 den gangen. Jeg kunne ikke Google noe da kan du si, så jeg stolte på det flotte helsevesenet vårt! *kremt*
Den lå i multidosen min eller i dosetten min, og jeg tok den. Kunne fortsatt ha angst, men da tok jeg en til da. Man får angst av angstdempende. Da tar man fler, og får mer angst når de går ut av kroppen. Dette blir fort en meget ond sirkel. Jeg ruset meg aldri på dem. Jeg aner ikke hvordan det er, men etter over 12 års bruk, så.blir man avhengig uansett om man vil eller ikke.
Jeg ba om en innleggelse for mange år siden så jeg kunne kutte de ut, men de sa jeg kunne klare det hjemme alene. Med en baby i armene ble det selvfølgelig helt umulig. Takk igjen for hjelpen kjære helsevesen :-/ Jeg startet å trappe ned for noen måneder siden. Jeg var mye svimmel og følte meg ikke bra. Jeg hadde mye angst, men jeg skjønte ikke hvorfor. Skjønner nå i ettertid at jeg gjorde det for kjapt. Jeg visste ikke hvor sterke de var. Ingen hadde fortalt meg nøyaktig hvor jævlig det kom til å bli.
Det kjennes ut som om man har alle sykdommene i verden på en gang. Det kjennes ut som om man skal tørne gæærn og/eller dø. Hele tiden, hver dag. Jeg har blitt sånn plutselig lam mange ganger nå. Halve ansiktet dovner helt bort. Det prikker i hele kroppen. Koker plutselig bort og blir iskald like kjapt. Panikkanfall er bare å forvente seg. Mange mange panikkanfall. Jeg ville og vil ofte fortsatt fjerne tunga mi så jeg får pusta bedre. Nå forstår jeg meget godt selv at det ikke er ideelt. Hadde jeg ikke vært så bestemt som jeg er, hadde jeg ikke holdt ut det her. Lys og lyder skjærer. Hodet er så fult av spenninger, så øyelokka vibrerer og man får ikke sove. Når man sovner har man mareritt i fra helvete. Tenk deg din verste frykt, og gang den med ca 100.
Det å fungere blandt mennesker kan man bare glemme. Det å gå i butikken på andre siden av gata, det er en sinnsyk tøff utfordring. Jeg klarer det en sjelden gang. Man er avhengig av hjelp i fra noen til veldig mye.
Det å.spise har vært en utfordring siden jeg ikke har klart å svelge.
Jeg tror jeg blitt gradvis bedre. Det går utrolig sakte, og merker det ikke alltid selv engang, men tror det blir bedre. Det er jo det som er meningen at skal skje sies det.
Om noen er i tvil ang det å starte på Rivotrilen, så sier jeg bare nei nei nei!!! Hold deg unna det helvete der!! Vær så snill! Når det er lettere å slutte på heroin som fler har sagt, så sier det litt.
Jeg har ikke sovet noe særlig i natt heller, så er veldig trøtt og sliten nå. Skal prøve å hvile. Kan skrive mer seinere. Stay strong! Det blir bedre...sies det..
Ha håp.
Natta..