Det var ikke over denne gangen heller.

Men det går rett vei. Jeg har akkurat gjennomført min første konkurranse (idrett) nøktern, og fy faen, heroin er definitivt ikke "nøytralt" når det kommer til atletisk prestasjon. Å oppleve genuin glede og mestring uten heroin var nok en milepæl for meg.

Det høres vel ut som om jeg bare drar en evigvarende livsløgn, men jeg begynner å forstå hvor enorm stor plass heroin tar i alle aspekter av livet etter 30 måneder med nærmest konstant heroinrus. At jeg hele tiden har hatt midler til å opprettholde avhengigheten har medført at jeg har kunnet opprethoøde et volum og en intensitet på bruken uten like. Samtidig har det "normale" aspektet av livet mitt vært med hele veien, og skillet mellom narkis-tilværelsen og denne har blitt helt visket ut. Jeg har gjort ruset det samme som jeg nå prøver å gjøre nøktern, det er liksom ingen "overgang".

Knotete forklart, men samme det. Er jo bare en form for unnskyldning uansett, det trenger jeg ikke mer av. Når jeg tenker over det så er det nok jævlig mye lettere for meg enn for narkomane flest.

Blir master til høsten forøvrig.