Hei kjære HeavyCrazy!

Nå har jeg bare skumlest tråden, så beklager om jeg gjentar noe av det de andre har skrevet. Jeg ser du sliter litt for tiden og er i en vanskelig situasjon du prøver å komme i bukt med. Ser du har nevnt depersonalisering og derealisering, og det var noe av det første jeg tenkte selv. Dette har jeg slitt med flere ganger opp igjennom livet etter jeg startet å eksperimentere med alternative rusmidler. Det føles som om du er i en helt annen virkelighet enn før, der ting virker ukjent og utenfor rekkevidde. Dette bildet - beskriver veldig godt hvordan det føles; Man er tilstede, men samtidig ikke helt, man er seg selv men føler at man har langt mindre kontroll og kontakt med sin egen kropp. Å føre samtaler går ikke lenger like mye på automatgir og man er ofte klam i hendene ut over hele dagen pga. nervøsitet.
Jeg husker å sitte og se på film, så føles det som om jeg ikke får med meg så mye av det som foregår, lell om jeg sitter og nistirrer i skjermen. Du kan sitte med et teppe foran ovnen og være glovarm, men fremdeles sitter du og skjelver. For min egen del mistet jeg veldig mye "følelser" under disse "tilstandene", som lykke, glede, empati o.l. ble sånn og si helt borte, og jeg tenkte ikke så mye konsekvenser. Kunne ha slått noen helt plutselig uten å gi så mye som en tanke på det.

Det som hjalp meg personlig var å bli kjent med noen som selv slet med mye av det samme som meg, som jeg kunne åpne meg til og snakke med det jeg oppfattet med. Jeg snakket også en stund med psykolog, men dette følt jeg ikke hjalp så mye. Jeg bestemte meg til slutt for å ordne opp i dette på egen hånd, så jeg sluttet med psykologtimene (Dette er noe man må føle på selv, jeg anbefaler alle som sliter til å snakke med psykolog).
Jeg begynte så med å gå turer på 15min+ hver kveld, noen kvelder med musikk på ørene og noen kvelder lyttet jeg bare til musikken fra naturen. Trente så tre dager i uken og hadde litt fokus på kosthold og døgnrytme. Ordnet meg mange faste rutiner, møtte opp på jobb og ga sånn og si alt for å bli mest mulig utslitt til kvelden kom. En times tid før jeg fant sengen kastet jeg i meg en varm kopp med te for å roe litt kroppen, og for å få en fast rutine rett før jeg finner sengen for å stille inn sove-klokken i kroppen.

Jeg har alltid slitt med innsovning, men nå mer enn noen gang. I det sekundet jeg lukket øyene så føltes det ut som om hjernen min ble kastet veggimellom og at jeg holdt på å dø, fikk skikkelig panikkangst som førte til en evig lang kamp mellom meg selv og hjernen hver natt. Kroppen var glovarm på utsiden og iskald inni, som første til at jeg både skalv og kaldsvettet - Det var ikke uvanlig at jeg måtte skifte trekket på sengen ila. natten. Jeg hadde også mye mareritt på denne tiden, men som oftest våknet jeg uten å huske noe av drømmene, det eneste jeg tenkte var at nå kom nok en dag jeg måtte holde ut.
Etterhvert som tiden gikk godtok jeg mer og mer hvordan sinnstilstanden min har blitt og at jeg nå heller skulle gå inn for å se det positive i hver en situasjon. Noe må jeg få sagt, og det er at å tenke positivt, det er undervurdert! Tiden gikk og jeg klarte mer og mer å se de positive øyeblikkene i hverdagen og prøve å tenke at det kunen vært verre - Jeg kunne ha vært ute i stand til å ta vare på meg selv, og oppføre meg noenlunde normalt sosialt. Jeg har senere fått høre at jeg kunne virke litt "care" i samtaler, men for det meste gikk det greit å komme mer humoristiske innspill og fnise litt av andre sine morsomheter.

Til slutt gikk det omlag to år og jeg kunne se tilbake på meg selv og tenke over hvordan jeg følte meg da kontra tidligere, og kunne gudskjelov godte meg med at ting har blitt lysere og ser ut til å bli enda bedre. Etterhvert sluttet jeg nesten helt å tenke over hvordan jeg følte meg, noe jeg tror er nøkkelen når man sitter oppi en slik situasjon. !SLUTT. Å. OVERTENK! Det gjør bare vondt mye verre, og vil gjøre at veien tilbake til "deg selv" blir lengre. Tenk positivt! Tenk at "Shit, jeg har tuklet til hodet mitt og må nå bare leve med dette". Ja, selvsagt enkelt å si, men det var dette som hjalp meg. Trening, kosthold, ha noe som holder deg opptatt - Få tankene over på noe annet, gjør noe som sliter ut kroppen slik at du er klar til å sove når du finner senga, og ikke minst, tenk positivt! Går ikke an å få sagt det nok.

IKKE TENK "Er jeg normal nå, føler jeg meg som meg selv? Glemte jeg noe nå? Oi shit lyset var på allerede!". Når du opplever det du nå gjør tar jo over alt fokuset samt oppmerksomheten din, selvsagt vil du slite med å få med deg alt i tiden fremover, men ikke fordi du begynner å bli gal. Om du begynner å bli dement eller ikke kan ikke jeg svare på, men jeg vil tørre å påstå at jeg tviler. Så fort du får fokuset over på noe annet vil hukommelsen begynne å komme seg litt etter litt samtidig som du roer nervene.
Jeg brukte alltid å ligge med en film på TV'en for å ha noe stimuli til hjernen når jeg skulle sove, dette hjalp meg noe veldig med å få sove. Slo av bildet på TV'en og lå og fulgte med lyden istedet. Forestilte meg filmen i hodet mitt, med lavt volum i bakgrunnen.

Vet ikke om innlegget var til noe hjelp, men jeg følte iallfall for å dele mine erfaringer med deg =) Om ikke behjelpelig, så skal du iallfall vite at du ikke er alene. Her - har du link til sist jeg slet så mye at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Den gangen trodde jeg virkelig at jeg hadde slått på stortrommet og fucket opp - Men her sitter jeg, norm... Nja, tilnærmet normal igjen iallfall

Hver "recovery" har tatt sin tid, og sin toll, minnene er her fremdeles og det har vært mange jævlige stunder, men jeg føler meg mye sterkere for hver gang jeg kommer meg ut av det, og av og til ville jeg ikke ha vært foruten. Dette klarer du å komme deg igjennom kompis, du som så mange før deg! Ro deg ned, få noe å bruke tiden og tankene på, og ta hver dag for seg =)