Som noen tidligere har nevnt, så er sentralbanklovens § 14 relevant. Her heter det:



Relevant er dog også avtalelovens § 36, hvor det heter:



Når du betaler for en vare, så inngår du de facto en kontrakt, normalt sett underlagt forbrukerkjøpsloven, evt. kjøpsloven, dersom du er næringsdrivende. Til tross for at sentralbankloven oppstiller et krav om penger som tvungent betalingsmiddel, så ville det allikevel "virke urimelig" å gjøre loven gjeldende dersom den andre parten ikke faktisk har vekslepenger - fordi han/hun isåfall ville måtte avskrive kjøpesummen som et rent tap (han kunne jo ikke tatt 1000 kr for en flaske brus heller).

Ergo ser vi at man sannsynligvis - dersom man ikke har vekslepenger for 1000 kr - vil kunne påberope seg avtalelovens § 36, og avstå fra å gjennomføre handelen. Sentralbanklovens § 14 kommer da egentlig ikke i spill.