Sitat av
ShadyLady
Først og fremst tusen takk for at du tok deg tid til å skrive ett så detaljert svar! Misforstå meg rett, men det er godt (og motiverende) å høre at det er flere som har de samme tankene og opplevelsene som jeg selv har og klart å komme seg gjennom det. Grunnen til at jeg ikke er så åpen om dette med min mor er at jeg ikke har vært helt ærlig om omfanget, hun tror det er snakk om noen få enkelte episoder, når det i realiteten er mye mer omfattende. I de 3 årene det sto på som verst bodde jeg på andre siden av landet, vekk fra familien og venner. Når jeg var hjemme på besøk holdt jeg meg alltid rusfri.
Etter en hendelse hvor jeg endte opp på sykehuset, ringte jeg hjem og sa jeg hadde behov for hjelp. Jeg flyttet tilbake til barndomshjemmet og begynte å gå til psykolog. Etter ett par tilbakefall ringte jeg igjen til min mor å sa at jeg trenger hjelp til å få hjelp. Hun fikset time hos fastlegen og jeg ble sendt videre til en psykologspesialist innen rus, og her er jeg nå.. Med 1 til 2 samtaler i mnd. Venninnene mine vet ingenting om problemet, og jeg skammer meg for mye til å si noe som helst. Jeg hadde ikke taklet det om de hadde sett på meg på en annen måte. Ingen av mine venninner har prøvd noen form for narkotika før.
Men jeg føler jeg er på riktig sted, her hjemme på pikerommet med oppfølging +familie og venner rundt meg. Om jeg ikke klarer dette nå, så er det bare til å gi opp.
Igjen, takk for at du delte dine råd og erfaringer rundt dette. Tar med meg alt videre. Jeg beundrer deg som har klart å gå den lange veien, og ønsker deg all lykke fremover.
Takk for info, skal ta opp dette med legen ved neste time.
Det er klart jeg deler litt tips og erfaringer, vi freaks må jo hjelpe hverandre
Jeg kan love deg en ting; du er hverken den første eller siste som har tråkka i den her fella, det skal være bra sikkert! Det er fort gjort å drite seg litt ut med noe man tenkte bare var uskyldig moro, men som etterhvert fikk en litt større plass i livet enn det som var tenkt. Shit happens, hva gjør vi nå? Et innlegg på freak er jo en god idé, der finnes sikkert noen som har gjort det her før! Og her er jeg, så da skal jeg gi deg et par tips
Det du gjennomgår nå er en veldig stor og inngripende livsstilsendring. Som jeg sa, å slutte med rus er ingen spøk! Det krever at du aktivt jobber med deg selv. Ikke bare skal du legge et gammelt liv bak deg, du skal også bygge et nytt. Har inntrykk av at du lever i en nedstemt boble, har jeg rett? I så fall er ikke det noe som ordner seg selv. Denne kjipe tiden vil gå over, da må du være litt klar for neste steg.
Bare det at du har tatt de grepa som du har sier jo at du er ei med noe mellom ørene - du velger å gi deg mens leken er god og tar grep. Det var sikkert ikke så jævla kult å komme hjem til jenterommet igjen under de omstendighetene, og det er sånne tøffe valg og avgjørelser som definerer oss på en måte, tenker jeg.
Men, om det er ett råd jeg vil gi deg så er det å være mer åpen om det til noen få kjernepersoner. Hvert fall din mor, kanskje en venninde eller to. Den berg- og dalbanen du er i nå er jævla lang, ubehagelig og ensom. Det å ha en liten heiagjeng som sjekker at du har det bra og som klapper deg til neste mål har en enorm effekt. Jeg er en selvstendig, voksen mann som er stor gutt og pisser sjæl. Men akkurat i den perioden her er Mamma jævla god å ha. Skjønner at du kvier deg for å si det, men kan nærmest garantere at det: 1. vil føles sinnsykt deilig etterpå, og 2. veien blir mye lettere å gå.
Vi lever i 2021, en tid hvor det er lov å drite seg ut, vi kaller det en sykdom. Og det er nettopp det avhengighet er, det kan ramme hvem som helst som enten er for glad i en lang fest eller som trenger noe varmt og godt i en ellers kald verden. Jeg tenker at det bare er tilfeldigheter at det er
du som er i denne situasjonen og ikke vennindene dine. Les deg opp og ned på studier og fakta. Hent brosjyrer som gis til pårørende til rusmisbrukere. Det er så bevist og synliggjort at rusmisbrukere er ikke bare dumme i hodet - de er syke. Jeg er sikker på at de vil se det på denne måten også, og ikke se ned på deg eller tenke dårlige ting om deg som menneske. Mødre spesielt er rare vesener; muttern blir bare stoltere og gladere i meg for hver idiotiske tabbe og feiltråkk jeg foretar - fordi jeg er åpen og ærlig om det, og jeg tar ansvar og kjemper for å gjøre noe med det.
Om det er noe spesifikt du lurer på må du bare spørre. Dette blir hvertfall det viktigste rådet jeg vil gi deg; du har langt å gå enda, du er bare i startfasen av et maraton, ikke en sprint. Her er det step by step, og den veien er tung og hard å gå alene samtidig som du må holde fasaden og late som ting er bra foran folk som elsker deg, og ønsker deg alt godt. Som sannsynligvis hadde gått til Sahara og tilbake for deg. Skjønner du hvilken ressurs du har i disse menneskene? Hvor stor en forskjell de kan gjøre, bare du slipper de inn..
Du tenker at jeg har gått den lange veien. Jeg har bare vært rusfri i ca. 11 måneder, det er ingenting i den store sammenhengen. Jeg møter fortsatt på utfordringer opptil daglig hvor jeg må ta beslutninger som kommer til å prege resten av livet mitt. Jeg jobber aktivt med å bygge en bedre tilværelse og en fremtid. Dette gjør jeg samtidig som jeg bekjemper psykiske problemer, rus-sug og ikke minst den kjærlighetssorgen som du nevner. Nei, selv etter 11 måneder er det jammen ikke en dans på roser og jeg er så enormt takknemlig og lykkelig for å kunne drøfte dette med noen, fortelle hvor kjipt det er og få velmente råd, støtte og ros fra mine kjære. Jeg hadde ikke klart det uten, og jeg tror du vil merke med tiden at det blir bare tøffere og tøffere. Jeg tror du vil merke at «nå hadde det jævla digg å hatt Mamma her» mens du sitter alene og har det så tøft. Og jeg tipper hun som Mamma hadde satt enormt pris på at du har tillit nok til å dele med henne, gi henne en sjanse til å være der for deg.
For alt jeg vet kan jo mora di være ei skikkelig heks (humor), how would I know? I så fall bare glem det. Men om hun er en brøkdel sånn som min vet jeg at hun hadde verdsatt høyt!! å få lov å være der for deg i det kjipe, fremfor å kanskje i ettertid få vite at du hadde det så tøft, men ikke våget å si noe særlig om det og derfor gikk gjennom det alene.