Jeg vet ikke hvordan det er å være ikke-binær. Altså, jeg klarer ikke få tak i noe håndfast bevis på at det er legit. Så, javisst, er det et tilsynelatende svevende og ubegripelig tema. Ingen liker å ta noe man ikke forstår for god fisk. Men hvis en person kommer til meg og sier at de er så drittlei av kjønnsnormer og kjønnsidealer og ønsker å ta avstand fra hele sirkuset, eller at de ikke klarer å finne en komfortabel måte å etterleve disse normene og idealene på, så ville jeg ikke nølt med å skåle for det.

Et samfunn som har for høye (eller for snevre) forventninger og krav, eller som på andre måter oppleves som fiendtlig, vil sette i gang motreaksjoner. Noen eksempler kjenner vi godt til, andre ikke.
De som av ulike grunner blir hindret i å tjene nok penger til livets opphold, og som møter motstand fra samfunnet, tyr ofte til profittabel kriminalitet. Forståelig.
Noen studenter som tror at fremtiden er fortapt uten de toppkarakterene som de ikke klarer å oppnå, hopper fra høye bygninger. Trist, men forståelig.
Personer som opplever sosiale vanskeligheter som følge av at de ikke klarer å leve opp til kjønnsnormer eller -idealer, ber om retten til et tredje kjønn. En tall order, men likevel, forståelig.
Tilrettelegging er vanskelig, men i teorien kunne det vært forebyggende.

Og ærlig talt, og her må jeg faktisk le, for å sammenlikne transpersoner med folk som enten har fått seg selv til å tro, eller virkelig ønsker, at de er en bever, en kaffetrakter eller en asiater, er debattering på fjortisnivå. Sorry as. Jeg kan se hvorfor dere kommer inn på tanken, men man burde vite bedre enn å stagnere der. Dette fenomenet er vel strengt tatt noe de det måtte gjelde har fått for seg senere i livet, for å cope med et eller annet. At de ønsker å oppleve den samme bekymringsløsheten som en hund, eller den samme kulturtilhørigheten som en med en annen nasjonalitet. Jeg tror ikke en fire år gammel transperson en dag begynner å kjenne på et "savn" som varer livet ut, etter å være et annet kjønn fordi de syns det suger å være det ene, og tror det hadde vært så jævlig mye chillere å være det andre. For transpersoner tror jeg ikke det er et spørsmål om hvilken side som har det grønneste gresset. Den som lever som ei bikkje har utviklet en fantasi hvor de sikkert opplever en lettelse fra et slags ubehag. Ikke vet jeg. Transpersoner på sin side er vel direkte født inn i et ubehag. En sammenlikning av disse to er det dårlig hold i, slik jeg ser det.