Otherkin er faktisk en greie [1, 2, 3]. Det er enda merkeligere enn det høres ut. Og det er fint at du er pragmatisk, men det er ikke gitt at de som identifiserer seg som engler og aliens er det. Tvert i mot, gitt dette nokså aparte utgangspunktet, så er det rimelig å anta at de faktisk er alt annet enn pragmatiske.

Hvem er du til å avskrive deres høyst reelle oppfatninger som "særheter de dikter på seg"? Hvis det er greit i dette tilfellet, hvorfor er det ikke greit å behandle oppfatningene til transpersoner på tilsvarende vis? Er det en prinsippiell grunn til at vi skal ta transpersoner seriøst og otherkin useriøst? Og hva med alt i mellom av sære oppfatninger? Hvite mennesker som mener de er svarte, for eksempel. Også en greie! [4]

Du ser slippery-slopes, men uansett hvor sært konseptet er så finnes det. Noen tar det dødelig alvorlig. Jeg klarer ikke å se noen overbevisende grunn til at vi bør trekke en grense her, men ikke der. Og spesielt ikke hvorfor det er urimelig å forvente at grenser som har blitt flyttet flere ganger på kort tid ikke skal bli flytta igjen.

For mitt vedkommende fremstår skillet mellom behandlingen av otherkin og transpersoner nokså vilkårlig, og helt ærlig så jeg er inklinert til å tenke på alt sammen som særheter folk dikter på seg. Det betyr ikke at følelsene deres ikke er autentiske, eller at deres problemer ikke er reelle. Det er de uten tvil. Men det legger så klart visse føringer på hva jeg mener er en saklig respons fra samfunnet, og det legger også føringer på hva de kan forvente og kreve av meg. Respekt og verdighet kan alle kreve og forvente, om de så tror de er Gud eller en vaskemaskin. Det betyr imidlertid ikke at andre kan forvente en enighet eller velsignelse fra meg. Det er det ingen som trenger, fortjener, eller har særskilt krav på å få i noe tilfelle.

[1] https://nonbinary.wiki/wiki/Otherkin
[2] https://lgbta.wikia.org/wiki/Otherkin
[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Otherkin
[4] https://en.wikipedia.org/wiki/Transracial_(identity))

Æh. Jeg har allerede opplevd én gang at en naken mann lå i buskene mine og åt villbringebær tidlig på morgenen. Jeg har aldri tenkt at han egentlig forsøkte å imitere et rådyr, men hvis det var hans intensjon, så kan jeg knapt forestille meg en mer rådyraktig ting å gjøre. Jeg foretrekker imidlertid besøk av de ekte rådyrene, jeg må innrømme det.