Dersom man ikke vet om sitt forrige liv, eller neste, er det hele irrelevant. Det eneste man får utav slikt er en "trøst" i at man aldri dør, man går over i en annen livsform. Man får gjerne tro det, men det har ingen innvirkning på det eneste man vet man har, dette livet. Ergo ville jeg ikke brukt alt for mye tid på det.

Religioner og troen om etterliv er i stor grad basert på vår frykt for å dø, frykten for at det vi gjør er irrelevant og at vi klamrer oss til at vi en eller annen gang kan være lykkelige etter å ha strevet i så mange år. Men jeg liker å snu på det - det at vi mennesker kommer sammen og gjør så godt vi kan, og tar vare på hverandre er oppløftende. Det mangler ikke på eksempler av at det feiler, men de aller fleste har en familie eller nære venner man kan dele ting med, uansett hvor ille det skulle bli. For min del er dette nok, og når min dag for å dø kommer, har jeg ingen problemer med at alt er over. Jeg har diskutert med de som er smartere enn meg, lest bøker av de som er veldig mye smartere, og jeg har delt kjærlighet med venner og familie, hva mer kan man egentlig ønske seg?

Unektelig høres jeg nå ut som en hippie, men som en vis bruker på freakforum en gang sa "jammen yolo da".