Det er kanskje ikke døden som gir livet mening, men det at man vet at "dette er min slutt" gir en definitivt en hast med å finne den. Dersom man vet livet har slutt, kan man ikke hvile og håpe på at tro eller underkastelse til en entitet gir en evig liv - dette er alt jeg har. Dette er i alle fall alt jeg vet jeg har. (dette er for øvrig også et kristent argument for å være munk, og hengi sitt liv til jesus, men vi lar det ligge)

Videre kommer spørsmålet - ønsker man egentlig et "etterliv"? For min del svarer jeg klinkende klart NEI. Først og fremst fordi det er som Hitchens sa det; noe Nord Koreansk, bare mer djevelsk over det hele - du kan dø, men du slipper fortsatt ikke unna, du aldri få fred. Utifra vestlig tradisjon (kristen og jødisk) tradisjon brenner jeg i helvete, og mer eller mindre det samme iflg. islamsk lære.

Da møter jeg spørsmålet; hvorfor skal jeg, som en person som ikke utøver vold, voldtar, presser mine syn på andre, og generelt prøver å lese bøker for å opplyses; plages til evig tid fordi jeg ikke trodde på riktig entitet.

Absurditeten bør være åpenbar innen nå; enhver allmektig skaper verdt å tilbe bør verdsette at man prøve å hjelpe sine medmennesker og universet man lever i, og gjør så godt man kan. Hvorvidt man er døpt, sverget man er kristen/muslim/jøde/hindu/buddhist/i-dont-give-a-fuck, eller andre ritualer, bør være irrelevant.