-det her er ingen lett mld for meg å skrive. Og jeg er veldig usikker på hvor jeg vil med å sende den. For på en side har jeg jo kontroll. Vet at det ikke er sånn det er. Men på en annen side så blir jeg skremt av mine egne tanker. Har jo lest og hørt så mye om at man ufarliggjør det ved å venne seg til det. Og at man på en måte plutselig bare snæpper, og gjennomfører. Det som skremmer meg er tankene jeg har rundt å det. At jeg tenker at det ikke spiller noen rolle om jeg er her el ikke. Og at for de nærmeste vil det nok være lettere uten en med. Jeg er jo, og det langt inni sjela mi, ikke noe fan av de som velger den enkle løsningen. Syns det er forbanna feigt. Så hvorfor er jeg i denne tanke spiralen, rundt liv og død? Er det bare nysgjerrighet? Også skremmer jeg opp meg selv, med at det er sånn alle begynner, som tilslutt ender sitt eget liv. Det her er ihvertfall mindfuck på høyt plan. Skulle jeg snakka med noen, som står meg nær om dette? Eller skaper jeg bare unødig frykt? Ikke lett 🤔