Hvis man vet litt om hva dopaminets funksjon er, at det ikke primært dreier seg om "belønning", men om reinforcering av adferd, forstår man hvilket under det er at en tung narkoman kan komme seg ut av det. For en heroinist er ikke problemet at han "savner" rusen, eller ubehaget ved abstinenssymptomene, men at hans hjerne er gearet til en bestemt adferd.

Den trangen, eller den adferdens nødvendighet, vil kunne mobilisere en hel verden, og gjøre sin innflytelse gjeldende i fortid, nåtid og fremtid. Den konstruerer ens historie og selvforståelse, den bakgrunnen man handler ut ifra, om nødvendig fra øyeblikk til øyeblikk, og forutsier og legger til rette for adferd. Den legger strategier, og virker inn på små og store, bevisste og ubevisste valg over hele spekteret, som ofte tilsynelatende ikke har noe med avhengighet eller rus å gjøre.

Det er ikke noe mystisk ved dette, det er sånn hjernen fungerer. Den strikker alltid sammen historier, og projiserer konstant sine forventninger om hva man vil oppleve og hvordan man vil reagere. Det er ren kjemi, og det er den rusbruk griper inn i.

Naturligvis virker rusmidler forskjellig, og naturligvis er det forskjell på bruk og misbruk, som i denne sammenhengen kan få en klar definisjon (dog fortsatt under henvisning til noe eksternt), men den dopaminerge komponenten (hvor den er involvert), er grunnleggende den samme. Hvis man røyker sigaretter, bruker snus eller lignende, kan man jo forsøke å spare på alle boksene og kartongene og derved få se et ytre uttrykk for denne lille dopaminsirkelen.

For den avhengige, som hovedpersonen i denne tråden, gjelder det å etablere det Gregory Bateson i denne sammenhengen har kalt en "ny epistemologi", å gjøre hele sammenhengen man handler i og ut ifra en annen. Uten at jeg ønsker å vurdere denne metoden, er det derfor det første skrittet for dem som melder seg inn i AA er å uttrykke: Jeg er alkoholiker.

Andre blir frelst av Jesus. Dette siste er nok du, Tøffetom, for intelligent til, men du må fortsatt på en eller annen måte innse at du har svært, direkte ugjennomskuelig rotfestede adferdsmønstre som arbeider mot deg, og forsøke å finne den riktige balansen mellom og kombinasjonen av de små, daglige skrittene og den store revurderingen (for let's face it: du er på dypt vann nå), og ikke minst hva denne revurderingen skal være. Den må komme av deg selv, men det kan være lurt å ha noen som kan se deg utenfra - og jeg tenker ikke på freakforum.

Lykke til. Du vet hva en av veiene dette kan gå er, ikke sant? Og ikke lur deg selv til å tro at kunstig indusert handlekraft (amfetamin) er noen motvekt mot den uunngåelige depresjonen.