Det var ikke ment som et argument. =) Jeg har ikke noe problem med å forstå prinsippet med at vi har forskjellige beviskrav i strafferett og sivile saker, men jeg er enig i at det strider med rettsfølelsen. Det blir som om landets dømmende makt konkluderer med at du er litt skyldig. Problemet er at det veldig ofte kun er ord mot ord i sivile saker. Spesielt gjelder dette for sedelighetsforbrytelser, og i enda større grad ved overgrep mot barn. Ved å følge de strenge beviskravene for strafferett, så ville mange voldtektsofre i praksis ha null sjanse for å få noen oppreisning. Praksisen blir en trade-off mellom rettsikkerheten til saksøker og saksøkte, i saksøkers favør. Det er uunngåelig at det noen ganger vil slå feil ut, men argumentet er at man vil få riktig dom i brorparten av sakene. Uten å fire på beviskravene ville mange ofre i praksis være rettsløse, og alvorlige forbrytelser vil med stor sikkerhet kunne gå helt ustraffet hen. Det er jo heller ikke en veldig god ordning.