Ja det er jo et godt spørsmål. Om du må betale erstatning for noe du ikke gjort så vil det slik jeg ser det føles nærmest som et overgrep. Og for en som havner i en slik sak vil jeg tro at de ikke føler seg frikjent. Ja de slapp soning, men de er likevel dømt til å betale erstatning. Dette har jeg personlig aldri skjønt skal være mulig. Min tanke er at om en person er frikjent så bør vel frifinnelsen være absolutt og ikke slik det ble i Tengs saken?

Og hva gjør det for folks oppfatning av skyld i slike saker? Tror nok det blir langt enklere å tenke "ingen røk uten ild" om en person dømmes til å betale erstatning selv om frifinnelse har skjedd.

I den saken som linkes til så er det jo ennå mer underlig at det ble slik. SMS var godt nok bevis for at det ikke hadde skjedd en forbrytelse, men bevisene gode nok for frifinnelse var ikke gode nok når det kom til erstatning.

Er det slik det bør være i jussens verden? Bør det være mulig å få erstatning fra en som er frifunnet for å ha begått en kriminell handling? Det er greit nok at beviskravene er forskjellige i strafferett og privatrett, men kanskje burde det ikke være mulig å ta ut sivilt søksmål mot en som er strafferettslig frifunnet? For hva annet enn straff er det å måtte betale erstatning på 150.000?