Hei,

Jeg har i den siste tiden tenkt på og "tatt" meg selv i å stadig ta oppgjør med venner/bekjente mens jeg er ruspåvirket (hovedsaklig amfetamin). Ser på meg selv som en i utgangspunktet relativt konfliktsky person som finner meg i mye, men samtidig har stor sans for retterdighet. Har gjennom livet generelt funnet meg i alt for mye og sier sjeldent ifra, selvom jeg (eller venner av meg) føler meg/seg urettferdig behandlet. Har på mange måter alltid beundret folk som tør å stå opp for seg selv der det åpenbart er det rette å gjøre, istedenfor å godta og bli behandlet dårlig og bare flire det vekk.

Det siste året har jeg brukt amfetamin sporadisk, og mener selv jeg har et kontrollert forbruk. Jeg har ADHD, og merker med en gang jeg tar det at brikker i hodet faller på plass. Rettferdighetssansen har alltid vært der, men den store forskjellen på personligheten min er at all konfliktskyhet forsvinner, så jeg har rett og slett tatt en del "kamper" under ruspåvirkning.

Kampene jeg tar dreier seg om alt fra enkeltsituasjoner, ting som har pågått i lengre tid og gjøres både på egne og venners vegne. Føler selv jeg er flink til å ta en vurdering i forkant og diskuterer alltid med mine nærmeste før jeg tar det opp med den det gjelder for å forsikre meg om at jeg ikke er blind i rusen og på villspor. Når jeg føler at jeg har nok klarsignal, skriver, ringer eller tar jeg det opp med personen det gjelder neste gang vi møtes. Har utelukkende positive erfaringer med dette, og føler etter hver eneste gang at dette var det rette å gjøre. Jeg har som følge av dette mistet noen vennskap, men derimot forsterket mange vennskap og får utelukkende gode tilbakemeldinger for at jeg har turt å stått opp for meg selv/andre og får skryt for å være "on point" med argumentasjonen min og at dette var det rette å gjøre. Vennskapene som er mistet har jeg underveis og i ettertid konkludert med at ikke var et vennskap på rette premisser uansett, og føler meg tilfreds med å ha satt ned foten for en sak jeg selv brenner for.

Et svært viktig poeng jeg vil få frem her er at når rusen har gått ut kjenner jeg ikke på noe som helst anger/skam for å ha gjort det jeg har gjort, derimot kjenner jeg at dette var det rette å gjøre og noe jeg ville gjort på nytt dersom jeg hadde turt.

Jeg er også smertelig klar over at lengre tids misbruk av amfetamin forandrer personlighet uten at man selv er klar over det. Føler ikke selv at jeg har et misbruk, men er samtidig svært selvkritisk og tar ofte "en fot i bakken" for at dette ikke går for langt og at jeg mister meg selv oppi det hele.

Ønsker gjerne en diskusjon rundt hva folk tenker om dette. Er åpen for alle synspunkter, og hører gjerne om noen har samme erfaringer/tanker.