Sitat av
Anonym bruker
Bruker du noen rusmidler? Slutt med de, så vil du erfare at depresjonen blir lettere å behandle.
Ingen rusmidler.
Sitat av
Anonym bruker
Du vandrer i ring slik ting er nå. Du vet du trenger hjelp men klarer ikke ta imot hjelpen når du har mulighet. Har selv hatt mange runder med depresjoner. Det som hjelper meg er kombinasjonen av terapi og medisiner. Ja det kan bli mye prøving og feiling for å finne riktig medisin men det er uten tvil verdt det.
Har du forsøkt å skrive ned åssen du har det når du snakker med psykolog? Om du sliter med å åpne deg så kan du kanskje skrive et brev du leverer på første time? Jeg slet selv med å åpne meg, men psykologen sa til sist hvor viktig det var at jeg var åpen og fortalte alt og ikke bare bruddstykker og da gjorde jeg det. Kjempevanskelig de første gangene. Litt etter litt ble jeg mindre var for det og da ble også livet langsomt bedre.
Jeg får fortsatt perioder der jeg trenger både terapi og medisiner. Nå tar det langt kortere tid å klatre opp av det stummende mørket jeg kan befinne meg i. Tror ikke jeg ville holdt ut om jeg ikke hadde åpnet opp, for det blir vanskelig og kanskje umulig for psykologen og hjelpe når pasienten ikke er åpen om hvordan ting egentlig er og henger sammen.
Er du åpen så får du kanskje også hjelp til å endre tankene på dette med vekt? Det virker ikke helt rasjonelt å frykte en moderat vektoppgang så mye at du heller velger å gå rundt tungt deprimert uten både medisiner og terapi. For du må huske at selv om du skulle gå opp noen kilo så vil du fint klare å gå ned igjen når du ikke lengre er deprimert. Bare ta enkle grep, som kanskje idag virker umulig pga depresjon og sinnstilstand. Økt aktivitet, feks sykle til jobb. Trapper heller enn heis. En spasertur før jobb og etter jobb. Eller trening om du foretrekker det. Akkurat nå midt i en depresjon så virker kanskje slikt umulig. Når lyset tennes og du er oppe av hullet så vil de se at slikt blir mye enklere og om du har fått noen kilo ekstra pga medisiner så tar det deg ikke veldig lang tid å gå ned i vekt igjen.
Jeg klarte å være åpen til en viss grad, men jeg merket at timene gikk til å snakke om ting som i utgangspunktet ikke er relevant, som for eksempel familiehistorie og oppvekst. Dette er ting jeg har gått gjennom i kognitiv terapi mange ganger tidligere med andre psykologer, og det er ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg vet jo egentlig hvorfor jeg tenker som jeg tenker og hvorfor jeg er deprimert, jeg trenger å fikse det som et er problematisk nå. Og jeg vet jo sånn ca. hvordan jeg skal klare det, men når jeg ikke får til å snakke om det, så blir det jo vanskelig. Har ikke prøvd å skrive, for når jeg skriver så klarer jeg å sette ord på absolutt alt. Det blir veldig detaljert, og langt. Og jeg skal innrømme at jeg både skammer meg og er flau over tankene. Jeg klarer ikke stole på at psykologen ikke dømmer meg, og jeg tenker automatisk at psykologen deler mine tanker om meg og det syns jeg er sårt.
Jeg er allerede overvektig og sliter allerede nok med kropp og selvbilde. Så jeg klarer ikke endre innstilling når det kommer til eventuell vektoppgang. Det med å trene, gå tur, spise sunt og variert er noe jeg klarer fint i de gode periodene, for da er jeg motivert til å ta vare på meg selv og jeg legger merke til hvor godt det gjør for psyken. Men så krasjlander jeg plutselig og klarer det ikke mer fordi jeg ikke ser poenget i å jobbe hardt for et håpløst prosjekt.
Men ja, jeg går i ring. Venter bare på en bedre dag nå, men det kjennes ut som den er langt borte. Jeg jobber aktivt daglig med å endre tankesettet og gjøre småting som kan gjøre ting bedre, og noen dager kan jeg ha det ok i et par timer, men så raser det fort sammen igjen.
Sitat av
Anonym bruker
Har du prøvd mikrodoseringer med psilocybin? Ketamin behandling? MDMA behandling er vel under annmarsj. Vet mange som bruker subutex pga depressjoner (ikke at jeg anbefaler det)
Nei. Jeg fungerer i jobb og er ikke alvorlig deprimert, så tror ikke ketaminbehandling er aktuelt for meg. Depresjonene mine er moderate, noen dager kan det være så ille at jeg ikke orker å dusje eller pusse tenner, sliter med å komme meg på jobb og slike ting.
Det er også enkelt for meg å bare "lide i stillhet" (nå hørtes jeg stakkarslig ut, ikke meningen) fordi jeg er flink til å ta på meg en maske, familien min vet ingenting og jeg har ikke venner eller en omgangskrets i det virkelige liv. Med andre ord ikke muligheter for å teste ut eksempelvis MDMA heller.