Sitat av
Provo
Her er det flere poeng som er gjeldende:
1. Kjønnsdimorfisme er kun ett av flere biologiske trekk som peker mot monogami. Testikkelstørrelse og ejakulasjonsmengde er andre.
For å snu det på hodet: vi er begge enige om at mennesket i oversiktelig fortid ikke har vært monogame - hvilken art mener du har vært det (altså bakover i den evolusjonære rekken)?
Sitat av
Provo
2. Jeg ser ikke umiddelbart hvordan et større behov for samarbeid og egalitære relasjoner mellom individer skulle medføre et evolusjonspress for lavere grad av kjønnsdimorfisme alene. Da skulle man i så fall tro at det polygyne parringssystemet forsvant også, siden jeg ikke ser hvordan man kan unngå intens konkurranse blant menn for å skaffe, øke og beholde sitt harem i et slikt system. Jeg sier ikke at det er umulig, men det fremstår for meg som et skjørt system og derfor lite trolig.
Man kan unngå det ved å konstruere kulturelle ekteskapssystemer.
Sitat av
Provo
3. Du sier at man ikke kan forklare de intrikate samlivsformene og parringssystemene du nevner med kultur, men det kan man selvfølgelig, og jeg har store problemer med å se hvordan du skal kunne forsvare at dette intrikate parringssystemet er vårt genetiske utgangspunkt. Og det bringer oss til neste punkt:
Hvor har jeg sagt det? Det er jo akkurat det jeg sier.
Sitat av
Provo
4. Du påstår at menneskelig kultur vanskelig kan settes inn i "monogami vs. polygami-modellen", men du har ikke forsvart denne påstanden på noe vis. Hvorfor i alle dager skal ikke alternative samlivsformer oppstå som en del av en kultur? Ikke bare har du ikke forsvart påstanden, men den er jo også opplagt feil. Det finnes kulturer med polygyne samlivsformer, polyandryne samlivsformer, fullstendig promiskuøse samlivsformer, og strengt monogame samlivsformer. Å hevde at alle disse, inkludert hippienes korte promiskuøse affære på 60-70-tallet, er genetisk baserte blir bare vås, og du slipper ikke unna at minst alle unntatt ett er kulturelle.
Du drar diskusjonen over på noe helt annet... Jeg sier bare at det kulturell atferd kan ha hatt en innvirkning på kjønnsdimorfismen; det betyr jo ikke at kulturen er genetisk fundert (selv om den indirekte også selvsagt vil være det), men heller at den kan at atferdsmønstre kan ha en refleksiv effekt til den grad de kan generere evolusjonspress mot visse samfunnsformer (som jo stammesamfunnet er et utmerket eksempel på), og derfor også en viss fysikk.
Sitat av
Provo
5. Som et tilleggspoeng, husk at det ikke bare holder å peke til kulturelle behov innad i gruppen. Det må gi en fordel i forhold til den globale populasjonen uten at systemet som dannes av dette byr opp til misbruk fra enkeltindivider. Og mens denne ekstremt langsomme prosessen går sin gang må kulturen opprettholdes. Jeg er med på at samarbeid kan gi en evolusjonær fordel, men jeg vil nok heller si at samarbeidet gir rom for dannelse av kultur enn omvendt. Husk at kultur endrer seg lynraskt i forhold til geologisk tid, som er det vi snakker om i evolusjonssammenheng, så jeg vil nok heller legge fordelen av samarbeid til økt overlevelsesevne som følge av ytre ikke-kulturelle påvirkninger og påpeke at dette er nødt til å totalt sett også gi en fordel over de i populasjonen som ikke vil samarbeide, men heller utnytte andres villighet til samarbeid.
Fra hvilken målestokk vil du anse kultur som for raskt skiftende? Jeg mener at man undervurderer det kulturelle livet til forfedrene våre, også de som ikke klassifiseres som H. sapiens.
Men altså, det er godt mulig du har rett, jeg synes bare det er rart at kjønnsdimorfismen ble redusert så seint i menneskets utvikling; muligens så seint at det ville vært umulig å gi en generell beskrivelse av artens seksuelle atferd innenfor gitte bokser.