Dette er faktisk den vanskeligste tråden jeg kommer til å skrive. Kanskje den ikke virker så ille for dere, kanskje hendelsen kun har vokst seg til et monster i hodet mitt. Men jeg må få det ut, hjernen min lar meg ikke glemme det, og om kveldene trenger de seg på.

Jeg har opplevd fyllekuler med blackout før, men denne gangen var annerledes, fordi jeg var alene.

For 3 år siden begynte jeg på zoloft, og jeg var merkelig ustabil i perioden jeg skulle bli vant til den. Jeg begynte å drikke alene. En sixpack hver gang. Så begynte jeg å drikke oftere. Snart var det nesten hver dag.

En lørdag drakk jeg opp en sixpack på ettermiddagen (jeg veide 47kg, den gangen. 170cm lang jente) - og jeg fikk ideen om å dra ut på byen alene. Klokken var kanskje rundt 17-18.

Jeg drar til et sted, bestiller meg et glass vin og nachos, før jeg setter meg med et par og dikter opp en historie om at jeg hadde blitt stood up. De var hyggelige, og jeg delte nachosen med dem. Men så skulle de gå. Jeg var allerede dritings, tror det var pga meg de gikk. Så jeg bestilte mer vin fra fyren i baren, husker jeg var ekstremt på han, fy faen, stakkar fyr. Deretter stenger de, og her begynner minnet mitt å rakne.

Jeg husker jeg sitter på favorittkafeen/baren min, og har satt meg med de som eier stedet, pluss stamkunder. Her husker jeg kun bilder. Jeg får beskjed om å gå hjem, og jeg har bilder av at jeg gråter på badet.

Neste bilde er av meg i butikken, hvor jeg prøver å kjøpe enda en sixpack etter ølsalget var stengt. Jeg husker ansikter som er sjokkerte, stemmer som sier "eh, du er ganske full..." - og jeg husker jeg faller en del utenfor. Folk ser på meg, hvisker, peker, og så er det svart.

Neste dag våkner jeg av at jeg spyr, heldigvis i min egen seng. Skoene mine ligger nede med ytterdøren (bor i 4 etasje, med kun trapper). Buksa mi ligger utenfor min ytterdør oppe. Jeg går ned og henter skoene, og merker at naboene ser på meg gjennom dørsprekken sin. Jeg har en sterk mistanke av at disse ble involvert på en eller måte. Men turte aldri spørre. De flyttet etterhvert.

Jeg er til vanlig en veldig rolig jente, sosial angst til tider, og har en tendens til å være veldig hard mot meg selv når jeg gjør noe galt, eller driter meg ut.
Det tok nesten et år før jeg turte vise ansiktet mitt på lokalbutikken, og også yndlingskafeen/baren. Første gang jeg satte føttene mine inn der igjen, satt eieren som hadde kastet meg strengt ut, og så veldig på meg. Siden har jeg kun vært der 2-3 ganger for å møte venner.

Kortholderen min ble funnet utenfor lokalbutikken av personen som nektet meg å kjøpe mer øl (herregud, jeg var totalt dritings, det var en lørdag, jeg husker alle de bak meg i køen stirre sjokkert på meg) - og ble levert til politiet.

I perioden etter dette klarte jeg å distansere meg litt fra hendelsen, men så blusset det opp, og har blitt verre og verre. Hver kveld trenger denne hendelsen på meg, og det er som om jeg prøver å dytte dem bort, men den er sterkere enn meg og dytter tilbake. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kommer meg over skammen. Jeg tenker på alle som så meg rave dritings rundt. Falle, sjangle, prøve å kjøpe mer drikke.

Litt av det som er verst, er at alt dette kun er min feil, og det faktum at jeg var alene fra start til slutt. Hva folk må ha tenkt... Og hvem så meg? Jeg gnager mye på om noen kjente så meg. Det er så jævlig å ikke huske.


Jeg sluttet selvfølgelig å drikke alene etter dette, og det har aldri skjedd igjen. Dette var en allerede ganske mørk tid i livet mitt. Men hvordan skal jeg klare å få disse påtrengende minnene mine bort? Denne evige spekulasjonen om hva som skjedde der jeg har blackout?


Jeg håper ikke denne tråden virker latterlig for dere andre. Jeg har mistet helt gangsyn over denne situasjonen, alt er bare et kaos av grubling, sterk angst, skam, selvpining, osv.
Hva skal jeg gjøre? Kveldene tar livet av meg.
(Vet faktisk ikke om jeg kommer til å tørre å lese svarene. Har båret dette alene så lenge, den vokser som en svulst)

Jeg skammer meg sånn.
J. 26