I min spede barndom var det da noen tilfeller da vi måtte løpe som faen.
Noen ganger fra onkel blå og noen ganger fra andre vi av ymse grunner ikke hadde spesielt lyst til å konversere noe nevneverdig med der og da.
Dette har skjedd når vi har vært alt fra 2 til 10 pers.

Dette har gått strålende alle gangene bortsett fra 1 gang. Den ene gangen det gikk dårlig var fordi den ene av de som løp var ett kvinnfolk som ikke hadde spesielt gode løpesko Vi andre anså saken som liten liten nok til å tusle tilbake og fortelle at det ikke var denne frøkna som hadde gjort noe galt. Selv hadde jeg ikke gjort noe annet galt enn å stikke av denne gangen.

De resterende gangene har det som sagt gått bra. Har enkelte ganger tatt lang tid, men vi kom oss da unna.
Det var flere grunner til dette. En ting var at jeg, som så mange andre aktive guttunger på den alderen, var i jævli god form. Adrenalinrushet man som liten tass med snut eller andre sinte jævler i hælene bygger opp hjelper godt på og man merker ikke at man er sliten før man setter seg ned og slapper av igjen.
Men viktigst av alt: Vi var lommekjent i områdene vi måtte stikke av.

Hadde jeg blitt nødt til å stikke av den dag i dag hadde kondisen tatt livet av meg

Å gjøre som enkelte nevner tidligere her, å stikke av bare for morro skyld, trur jeg jeg hadde droppa. Sammenstøtet kan bli hardere enn hva som er morro hvis dem først må jage deg ett støkke for så å ta deg igjen.