Jeg var idiot og søkte på et studie delvis fordi en venn søkte på det samme. Jeg trodde også det skulle være interessant, men det begynner å virke som om jeg har bomma litt. I tillegg sliter jeg mye med depresjon, og har endt opp med å miste kontakten med vennen som begynte på samme linje, så nå sitter jeg her alene.

Jeg føler rett og slett at jeg har kjørt meg selv inn i et hjørne jeg ikke ser veien ut av. Jeg klarer ikke se meg selv fullføre første år engang, og dette er et femårig studie. I tillegg orker jeg ikke tanken på å dra hjem igjen. Det er liten by med null muligheter, og jeg vet godt at jeg vil bli sittende alene på et rom der også, og sikkert bruke cannabis bare for å få tiden til å gå. Det har skjedd en gang og to før, og jeg ser ikke meg selv holde ut lenge med det.

I tillegg så har jeg nå akkurat kommet igang med samtaletimer med psykolog her, og tanken på å måtte inn på ventelister til en helt annen avdeling igjen virker også håpløst, men studerer jeg ikke så kan jeg jo ikke fortsette å bo her. Dette presset ligger da oppå en større og større mangel på motivasjon til å gjøre skolearbeid og i det hele tatt dra på skolen, da jeg kjenner jeg gruer meg til hver dag jeg må bort dit.

Det jeg skulle ønske var realiteten var at jeg tok et annet studie, litt mer passende mine ambisjoner, lokalisert litt nærmere familie. Dette er fullt mulig, men nå ikke mulig før høsten 2021. Hvorfor gjorde jeg ikke bare det til å begynne med? Nei si det... Jeg klarer ihvertfall ikke se veien frem dit, og sliter med å se stort lenger enn om jeg klarer å komme meg på skolen til uka. Å fullføre et år på et så krevende studie bare for å gjøre det, for så å nedgradere ganske kollosalt, virker bare dumt. Så kommer jo spørsmålet om studielån, hvordan det funker med nye regler. Tør nesten ikke sjekke opp i det da jeg er stygt redd for at det er værre å bytte linje nå enn før.

Oppi alt dette her så sliter jeg da med å komme meg ut av rommet/senga, spiser alt for lite, sover alt for lite, snakker nesten ikke med noen som helst. Dessverre har jeg også selvmordstanker. Ikke noe jeg reelt ønsker å handle på, men når det føles som om jeg sitter og visner bort på et mørkt rom mens verden faller ned rundt meg er det vanskelig å holde tankene borte.

Hvor i all verden skal jeg begynne her? Hvem kan i det hele tatt hjelpe? Jeg føler det er utallige forskjellige problemstillinger, alle fra forskjellige felt der man må kontakte forskjellige personer. Jeg har rett og slett ikke peiling på hva jeg burde gjøre. Noen som har tips?