Personlig tror jeg, og har også følt det selv, at du føler mer lykke opp til et visst økonomisk punkt, siden betyr det mindre. Mulig den grensa går på ca 700k slik de skriver.
Men det er stor forskjell på å tjene 700k og bo i Oslo, kontra samme lønn på i bygdenorge. I Oslo er det dyrere med parkering, bolig, alt sammen. Der jeg vokste opp får du fortsatt et ålreit og fint bolighus for 2,3-3 mill et sted! I Oslo koster det mange ganger så mye, og leiemarkedet tar også halve månedslønna dersom man ikke eier.

Lykke når man snakker økonomi henger sammen med trygghet og frihet slik jeg ser det.
Personlig har jeg ca 750.000 i år, normalt fastlønn på 650.000 men har tatt på meg et prosjekt som gir meg ca 100.000 ekstra dette året.
Nå er jeg heldig som bor sammen med partner, som gjør at husholdningens inntekt blir bra, men jeg husker starten av yrkeskarrieren når jeg bodde alene med lav lønn.
Forskjellen på da og nå er kanskje ikke lykke, men trygghet. Ryker bilen er det bare å få den på verksted og betale. Vi kan reise på ferie uten at det påvirker livet for øvrig, vi kan spise det vi vil og delta på de aktiviteter vi ønsker (innenfor rimelighetens grenser). Slik sett fører økonomien til lykke, men først og fremst i fravær av bekymringer. Jeg hadde ikke blitt lykkeligere av 200.000 til i årslønn, hadde nok bare blitt dyrere ferier, dyrere bil, mer penger på forbruk mistenker jeg.

Så ja, grensen går nok rundt omkring min lønn, men jeg var ikke mye mindre lykkelig når jeg tjente 230.000 mindre heller, for bare veldig få år siden.