Hei!

Jeg har vært pasient på DPS av og på i rundt ti år. I 2015 fikk jeg en schizofrenidiagnose og starta behandling som funka helt topp for meg. Det å være innlagt i noen mnd, få grei mat, bli holdt i aktivitet, og rett medisin gjorde at jeg følte meg skikkelig bra for første gang på åresvis. Etter utskriving høsten 2015 har dóg behandlinga gradvis minka. Per i dag er jeg på mange måter tilbake på square one. Jeg tar ikke medisiner, og må insje en god del selv for å få time.

Jeg har nok noe av skylda her. Jeg har vanskelig for å selv utforske psyken min, og er ikke en person som snakker mye om meg selv uten å bli spurt konkrete spørsmål. De gangene jeg har tatt opp ting jeg tenker på, får jeg høre at det er helt normalt eller bare har med diagnosen å gjøre. Rådene jeg får er ofte "da må du jo bare slutte med det" og det er vanskelig å sette i praksis. Når jeg sier at jeg ikke har noe motivasjon, glede, mestring, interesse, eller energi så blir jeg bedt om å gå flere turer. Det har jeg svært sjelden fått til, så når jeg sier det til psykologen uka etter, blir jeg igjen oppfordra til å prøve hardere. Jeg får ofte høre at jeg er lat, som jeg antar skal provosere meg til aksjon. Det funker dårlig. Jeg føler meg bare like dritt som alltid. Dette er jo ting jeg sier til meg selv heile tida uansett.

Jeg hadde kanskje forventa at psykologen min skulle klare å lese meg, å prøve andre ting når jeg ikke får til noe. Kanskje sende meg på gruppeterapi, eller hva som helst. Som ofte snakker vi i ti-tjue min om hva som plager meg og hva som skjer i livet mitt, og etter at psykologen fant ut at jeg kan litt om spill og data har jeg blitt litt tech support/spillanmelder/kompis for han også. Jeg føler jeg får svært lite ut av dette, og vet ikke helt hvordan jeg skal få mer ut av timen.

Jeg har tidligere prøvd å bytte behandler, men får da beskjed om at nå som jeg har gått til han så lenge så er det stress å starte på nytt. Dessuten vil jeg sannsynligvis ikke få noe ut av det. Jeg er med andre ord dømt til å være halvpsykotisk NAVer som aldri mestrer noe heile livet. Når jeg vil på time og snakke ut om utfordringer jeg har støtt på, føler jeg at jeg møter en vegg og at det ikke nytta å snakke om det. Deretter blir neste time glemt eller utsatt (enten av meg eller psykolog, som oftest sistnevnte) , og vipps så har det gått flere måneder. Jeg blir skikkelig dårlig (men ikke psykotisk som oftest) og helt desperat etter hjelp, og da får jeg en time. Så gjentar syklusen seg.

Jeg er virkelig drittlei av å være i denne grøfta. Jeg har så innmari lyst til å bli et oppegående menneske, ikke bare "ikke aktivt suicidal". Er det virkelig slik behandlinga mi skal være?