Hei, høres ut som du "har" samme personlighetsforstyrrelse som meg. Unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Denne har jeg nesten, noter "NESTEN" trent bort etter jeg begynte fast i jobb der jeg må dele pauserom med alt mellom 5-20 ansatte hver dag. 5 når det er Korona, og 20 ellers.

Har alltid vært stille av meg, "en mann med få, men gode ord" om du vil. Grunnet dette, fikk jeg et problem med amfetamin. Da ble jeg supermann, og sa alltid akkurat det jeg tenkte, og følte meg helt perfekt. Nesten som den personen jeg følte jeg EGENTLIG var.

Hadde også en slepphendt lege som jeg visste å utnytte. Han var 70 år, så jeg skjønte at han bare ønsket å hente ut siste rest av pasientliste-pengene sine, og min egenandel. Vi hadde kun kontakt via SMS, så om jeg spurte om Zolpidem/Stilnoct, "familiepakning" på Paralgin Forte grunnet "omgangssyken i heimen", eller Valium for angst, så fikk jeg det. Det var bare å sende en SMS.

Det gikk over stokk og stein, og jeg ble innlagt på rehab i 6 måneder. Der hadde jeg bl.a en særdeles flink psykolog som faktisk ga en faen i jobben sin, og fikk utredet meg ordentlig. Vi hadde samtaler hver andre uke.
Scoret skyhøyt på det å være konfliktsky, og det at jeg "kan være utsatt for overgrep" eller lignende... Har aldri blitt utsatt for noe annet enn kanskje "vanlig" omsorgsvikt av en far som aldri var til stede, men psykologen insisterte på at noe skjedde da jeg var barn.
Uansett, det siste her ble aldri funnet ut av. Han lurte på om hvorfor i alle dager jeg drev med narkotika, når jeg kunne studere stjerner og planeter For det hadde jeg hjerne til. Grublet jo på alt.

Jeg tror jeg alltid kommer til å huske denne personen. Han var nok i 60-årene, en afrikansk mann som i ung alder var misjonær i Ghana, mener jeg det var. Men det kom Amerikanske misjonærer og besøkte kirken hans i hjemlandet, og sa at han var en alt for stor person til å være en misjonær, og oppfordret han til å sikte høyere.