Sitat av
Anonym bruker
Jeg overanalyserer veldig og jeg tror det er der feilen ligger. Jeg blir anstrengt og sliten i hodet av det.
Av en merkelig grunn så blir jeg verre om kveldene. Jeg har ene øyeblikket et håp og evner å føle meg bra, men så faller jeg tilbake til den der jeg bare tenker at siden dette har vært med meg fra jeg var barn så vil det nok aldri forsvinne. Jeg er forsiktig, tenkende, stille og har egenskaper jeg ikke vil ha. Det verste jeg visste på skolen var når vi skulle sjekke personligheten vår og folk skulle fortelle hva slags inntrykk de hadde av en. Jeg fikk jo høre bare ting jeg ikke ville høre. Og jeg prøver fremdeles å bli den jeg vil være, men det kjennes litt vanskelig siden det kjennes som å følge et manus. Jeg har også ekstremt mange såkalte uakseptable sider som samfunnet kunne kaldt det.
Jeg har en liten trang til å gjøre det motsatte av det folk forteller at jeg bør. Disse trekkene så jeg allerede da jeg var 14. Mamma klarte nemlig kunstverket å ba meg holde meg unna en fyr som var 11 år eldre pga måten han var på, men det tok ikke lange tiden før jeg forelsket meg i han. Dette har skjedd også i voksen alder. Folk som jeg blir bedt om å ligge unna blir alltid mer spennende.
Er noen veldig positive til at jeg bør date noen fordi vi hadde passet så bra sammen så vil interessen min for fyren aldri komme.
Narkotika har blitt spesielt interessant fordi det var noe liksom ingen fra mitt miljø holdt på med. Det bunner nok i at jeg aldri har følt at jeg har vært mest erfaren med noe, har alltid vært den som gikk sist og da bir man også gjerne kjedelig for folk. Har ikke prøvd annet enn hasj men det virket ikke. ADHD medisiner men det er ikke hardcore og det er ikke vanskelig å slutte. Angrer ikke for da har jeg en erfaring mer. Heroin kommer jeg aldri til å prøve. Kommer heller ikke til å oppsøke miljøene.
Jeg skulle ønske jeg hadde bedre konsentrasjon også, men grunner mye angst og depresjon så er alt vanskelig. Hvor ble det av motivasjonen for livet?
Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Noen som har klart å forandre seg?
Hei, høres ut som du "har" samme personlighetsforstyrrelse som meg. Unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Denne har jeg nesten, noter "NESTEN" trent bort etter jeg begynte fast i jobb der jeg må dele pauserom med alt mellom 5-20 ansatte hver dag. 5 når det er Korona, og 20 ellers.
Har alltid vært stille av meg, "en mann med få, men gode ord" om du vil. Grunnet dette, fikk jeg et problem med amfetamin. Da ble jeg supermann, og sa alltid akkurat det jeg tenkte, og følte meg helt perfekt. Nesten som den personen jeg følte jeg EGENTLIG var.
Hadde også en slepphendt lege som jeg visste å utnytte. Han var 70 år, så jeg skjønte at han bare ønsket å hente ut siste rest av pasientliste-pengene sine, og min egenandel. Vi hadde kun kontakt via SMS, så om jeg spurte om Zolpidem/Stilnoct, "familiepakning" på Paralgin Forte grunnet "omgangssyken i heimen", eller Valium for angst, så fikk jeg det. Det var bare å sende en SMS.
Det gikk over stokk og stein, og jeg ble innlagt på rehab i 6 måneder. Der hadde jeg bl.a en særdeles flink psykolog som faktisk ga en faen i jobben sin, og fikk utredet meg ordentlig. Vi hadde samtaler hver andre uke.
Scoret skyhøyt på det å være konfliktsky, og det at jeg "kan være utsatt for overgrep" eller lignende... Har aldri blitt utsatt for noe annet enn kanskje "vanlig" omsorgsvikt av en far som aldri var til stede, men psykologen insisterte på at noe skjedde da jeg var barn.
Uansett, det siste her ble aldri funnet ut av. Han lurte på om hvorfor i alle dager jeg drev med narkotika, når jeg kunne studere stjerner og planeter
For det hadde jeg hjerne til. Grublet jo på alt.
Jeg tror jeg alltid kommer til å huske denne personen. Han var nok i 60-årene, en afrikansk mann som i ung alder var misjonær i Ghana, mener jeg det var. Men det kom Amerikanske misjonærer og besøkte kirken hans i hjemlandet, og sa at han var en alt for stor person til å være en misjonær, og oppfordret han til å sikte høyere.