Det er ganske mange tråder om dette etterhvert så vet ikke hvor mye jeg skal si om igjen, men kan ta kortversjonen. Det jeg har opplevd, i litt tilfeldig rekkefølge:

Angst, depresjon, munntørrhet, tørre slimhinner, tørre øyne, hjertebank, høyt blodtrykk, svetting, depresjon, søvnvansker, dårligere appetitt, fullstendig ukontrollerbar appetitt ved seponering, enormt sug etter nikotin, tåler ikke koffein, seksuell opphisselse, problemer med å tisse, ekstrem aggresjon (bare et par ganger helt i begynnelsen heldigvis for min del), følelsesmessig avflating...

Vart du skræmt no? Det er i alle fall greit å ha respekt for disse legemiddelene. Det er potente saker. De fleste opplever bivirkninger. De fleste opplever at mange av bivirkningene forsvinner etter en tids bruk. Det går seg til. Noen opplever at effekten ikke veier opp for bivirkningene. Mange opplever at det gjør det. De fleste tolerer alt i alt medisinene greit, men det later til at de som sliter mest gjør det på Ritalin.

Det jeg egentlig ville si noe om er at medisinen ofte ikke er noen quick fix, spesielt ikke ved oppstart i voksen alder. Jo eldre jo verre, normalt sett. Det er større problemer enn bivirkningene som kan lure i buskene. Hvorfor? Jo, for man endrer seg. Ikke den dypeste personligheten - verdier, hvem du elsker, humor, men ADHD-hjernen har vært deg i 20-30-40-år. Impulsivitet kan være både en ressurs og en svøpe, feks. Er du en som har hatt masse innfall - det meste av det formodentlig morsomt - så er du kanskje plutselig litt kjedeligere både i dine egne og andres øyne når medisinen demper den. Kreativiteten kan bli lagt bånd på litt på samme måte. Kanskje endrer interessene seg noe - en hjerne som bedre klarer å konsentrere seg finner plutselig andre aktiviteter mer stimulerende. Det behøver ikke være noe negativt i seg selv alt dette, noe av det er jo hele poenget med medisinen, men det kan oppleves som rart og fremmed - ikke alle takler det like godt.

Dernest er det det at en person som har gått med ubehandlet ADHD til godt inn i voksen alder jo faktisk har levd litt. Man har sannsynligvis gått gjennom svært tøffe perioder, opplevd tap, mangelfull mestring osv. Dette gjør noe med et menneske - hvordan det tenker om verden. Det er på ingen måte gitt at dette forsvinner over natta selv om årsaken til alt ble som det ble forsvinner. Litt i samme gate kan det tenkes at man har laget seg en rekke mestringsstrategier for å klare å gjøre en oppgave. Man har kompensert. Slike strategier kan være effektive, men de kan samtidig være ekstremt krevende. Det er ikke gitt at man legger disse bak seg selv om årsaken til at de ble brukt forsvinner. Man vet ikke noen "normal" måte å gjøre oppgaven på. Og da har man kanskje ikke tjent så mye på medisineringen som man kunne.

Derfor mener jeg at det er ekstremt viktig med tett oppfølging i lang tid etter oppstart av medisin. I flere år. Det kan være en fase i begynnelsen hvor alt føles ekstremt lovende. Noe har liksom falt på plass. Og slik kan det fortsette for noen. Men for mange så kommer hverdagen en måned eller sju senere og man opplever at livet fremdeles ikke gjør seg selv og man har med seg masse bagasje fra tidligere, og man kan føle på en slags identitetskrise når medisinen endrer en del av de egenskapene som har vært deg. Da er en god psykolog, psykiatrisk sykepleier eller psykiater gull verdt for å komme videre.



Lykke til!

Du skrev at foreldrene dine ikke ville bekrefte at du kunne ha adhd, var det ett tema når du var på utredning? Jeg er i samme situasjon som deg, mine foreldre mener adhd er noe tull. Ene ungen har akkurat fått diagnose. Jeg er blitt utredet en gang i voksen alder og legen me te jeg hadde det, men grunnet forelder nektet kunne ikke legen sette diagnose