Normalt skal det kunne bekreftes at symptomene var tilstede i tidlige barneår. Det er viktig fordi hvis de ikke er det, så er det mer sannsynlig at det dreier seg om noe annet enn ADHD. Det er ingen som ringer foreldrene og spør om de mener det nå voksne barnet deres hadde ADHD. Foreldrene er en av flere kilder man kan bruke for å kartlegge barndommen. Gamle lærere, leger, søsken, besteforeldre, venner av familien, barnehagepersonell, barnevernet, karakterbøker, legejournaler ... Da spør man ikke "tror du han har ADHD", man spør om hvordan barnet fungerte. Gikk det bra på skolen? Hvordan var barnet med andre barn? Osv. Vil eller kan ikke foreldrene samarbeide, så er det som sagt andre kilder man kan bruke i tillegg til pasienten selv.

Dessuten så setter ikke legen en ADHD-diagnose. Den setter en psykolog med spesialisering eller en psykiater etter flere timer med systematisk utredning - inkludert å innhente komperentopplysninger som det så fint heter når de sjekker andre kilder. Det er ingen fornuftig psykolog eller psykiater (og i alle fall ikke lege) som tror en pasient har ADHD, men på det ene grunnlaget "foreldrene vil ikke bekrefte" (spesielt når de ikke vil samarbeide eller ikke "tror" på diagnosen") ikke vil sette en ADHD-diagnose. Så her er det mye som skurrer med historien din. Jeg sier ikke at du skrøner altså, men at noe har gått feil i kommunikasjon eller prosess på et eller annet vis. Jeg ville sjekket at alt har gått riktig for seg, sjekket at du ikke har misforstått noe og evt bedt om en ny utredning.