Jeg er forsåvidt stein nå og...

Trur dessuten hu dama var gammel friker, hun var utrolig kul og den snilleste av alle de ansatte jeg møtte. Andre som jobbet der var enten utrolig overlegne, totalt udugelige, eller sykelig profesjonelle. Jeg traff flere andre pasienter, noen av de ble mine venner og vi utviklet en slags sær intern humor. "Vodka zopiclone on the rocks please". Fikk høre så utrolig mye merkelig fra de andre pasientene, og mye rart fra de ansatte og. Faktisk blir jeg enda ganske irritert når jeg tenker på utsagnene fra noen av dem: -cannabis er noe som først ble avlet fram på 60-tallet. -hasjen i dag, er tjue ganger sterkere enn hasjen for førti år siden. At helsepersonell som jobber med bl.a rusavhengige er så uvitende, skremmer meg. Men det er ikke det verste- en av dem var stadig hånlig og lo av de som innbilte seg ting. Han sa bl.a til meg- hehe, har du tatt medisinen din i dag, eller? hvorpå jeg svarer nei takk, du kan få den du. Han sier da ja, tenk, hvis en vanlig mann, altså en uten psykose hadde tatt en sånn, tenk hva som hadde skjedd! og lo mens han tok en slurk av kaffen.

Sånn ellers så hadde jeg en dårlig opplevelse med de ansatte. De hadde som en usynlig mur mellom seg og meg, liksom kalde. Jeg ble hele tiden behandlet som en liten unge, eller en slags udokumentert syk skapning som måtte observeres fra avstand. Etter at jeg ble tatt for hasjrøykingen ble det hetende at "jeg hadde brukt en del", hva det nå skal bety. En psykolog jeg ble tvunget å snakke med, tok uregelmessige pauser i samtalen, der han frøs fullstendig til. Disse kunne vare i alt fra ett sekund til et halvt minutt, gjerne kunne han gnage på blyanten og stirre i taket. Like brått som han ble stille begynte han gjerne å snakke igjen, noe som skremte meg. Han klagde blant annet veldig på at jeg satt og dirret med foten, fordi jeg var utålmodig, og at jeg hadde "begrenset mimikk". Hvem faen sitter og gliser i en sånn situasjon?

Ferien er over...

Etter ferien ble det kjøring tilbake til ungdomsavdelingen, der jeg ble sittende hver dag og drikke vodka. Etter et par uker får jeg den gledelige melding om at jeg skal få slippes ut, men ved dette tidspunkt har jeg sittet medisinert eller full i en lenestol og spilt SNES-emulator-spill hele jævla sommeren. Tre måneder. Jeg er pill rotten og deprimert, oppgitt og tenker "jippi". I den endelige rapporten står det at jeg skal ha hatt en rusutløst psykose som ga seg etter medisinering; ikke vet jeg, men det var iallefall godt å komme fri.

Det som plager meg mest, sånn bortsett fra den derre frihetsberøvelsen, umyndiggjørelsen, tvangsmedisinering\lobotomien og det, er ikke at den fineste og viktigste sommern i mitt unge liv gikk til helvete i et fengsel. Nei, det som viser seg i ettertid er at jeg fortsatt sliter med mange av de bivirkningene som jeg fikk under bruk av medisinene. Jeg tror mye av mine plager dessuten skyldes at jeg etterhvert ga blanke faen, men jeg sliter noe voldsomt med fintenking, kunst, språk, alt over primære grunnleggende ting. Jeg har også svært svekket følelsesliv, musikk låter ikke som før, alt er mye flatere. Jeg la også på meg mye fett og mistet muskler og kondisjon.

Jeg håper denne forferdelige følelsen av at pannelappen er ødelagt vil gi seg med tiden. Mye tyder på at spesielt Zyprexa kan gi permanente hjerneskader, og jeg er redd det er dette som har skjedd meg. Spesielt som musiker har jeg vært gjennom stor lidelse, det er som om den indre "flammen" har sluknet. I tillegg er det som om muskelminnet i hendene er ødelagt, akkorder og slikt sitter ikke lengre. Mens jeg tidligere kunne høre improviserte symfonier spille i hodet, er det nå fullstendig "tett".

Dette er min historie, hvis det er noen som har noe de lurer på eller vil høre mer om, ikke nøl med å ta kontakt.

-E=Fb