Det blir både feil og urettferdig å sammenligne "Helene sjekker inn" med Louis Theroux.

Feil fordi det er ikke samme konsept. Hun flytter inn på en institusjon og bor der et visst antall dager. I tillegg til den vanlige dokumentarstilen med intervjuer og samtaler, formidler hun sin opplevelse av oppholdet der. Selv om hun ikke har de samme utfordringene og begrensningene som de andre, har hun helt sikket fått kjent litt på stemningen der. "Institusjonsfølelse" er mer enn døll innredning, hovdokka-møbler og linoleumsgulv. Akkurat det synes jeg Helene klarer å formidle på vegne av beboerne. Detaljer som at innflygningen til Gardermoen går rett over utlendingsinternatet på Trandum er en ganske dyptgående beskrivelse av situasjonen. Kanskje bedre enn noen som står midt oppi det er i stand til å forklare.

Urettferdig fordi Louis Theroux er et unikum med et helt spesielt talent. Han gjør mye mer enn å bare holde kjeft for å få intervjuobjektene til å åpne seg.

Snakker om følelser, har utdannelse og akademikerforeldre. Ingen relevant oppveksterfaringer for å lage dokumentarer om "Americas most hated family", "Miami mega jail", "Louis and the brothel" og en drøss andre. Allikevel får han det til.