Hei.
Jeg er samboer av en som tidligere har vært rusavhengig. Han har klart seg bra i 2 år, med et par sprekker på røyking. Dette har ikke vært det som han har hatt problemer med, da han har brukt tyngre stoffer. Han har fått jobb, og holder hverdagen veldig bra. Han mister litt kontroll på alkoholen til tider, men det er også lenger mellom hver gang det er et problem. Men det skjer.

Grunnen til jeg ikke liker det, er fordi jeg blir redd. Jeg har snakket mye med fagfolk, men jeg føler hele tiden at de ber meg om og ta vare på meg selv, og at det fort blir "stakkars deg" holdning. Noe jeg ikke liker. Jeg vet jo at jeg har til tider overreagerert. Og jeg vil ikke at det skal være han sin feil. Jeg vil forstå ting bedre, og lurer derfor på om det er noen her som tidligere har hatt mange år med rusbruk bak seg, hovedsaklig amfetamin (og andre ting) om det har noe og si.

Han sliter veldig med og respektere a4 livet. Han synes det er tøft, og ha så mye ansvar. Jeg synes han klarer det ganske bra,, men jeg vil kunne ha litt forståelse for hvordan det er, sånn jeg kan støtte han i det. Jeg har snakket med han om det, men han sliter litt med og sette ord på hva som er vanskelig. Han kommer kun frem til "ansvaret". Han ønsker og bli pappa (ikke helt enda), men han vil først kunne klare og takle situasjoner uten stress.

Han synes det er mye bedre nå en før, men han synes det er skummelt og starte livet nå. Grunnen er fordi at han sier at han aldri blir kvitt rustankene, og at de kommer alltid til og vær der. Han er redd for og ikke bli en bra nok pappa. Men så sier han at han tror at dersom jeg blir gravid, så kommer alt til og endre seg, at det går bra likevel. Jeg forstår hva han mener, men jeg vet ikke helt om det er lurt og starte noe allerede om 1 år?

Er det noen her som har hatt rus avhengighet, og har nå startet a4 liv med familie? Hvordan var det? Har du noen råd til meg som samboer, på hvordan jeg kan forholde meg? Det er litt forvirrende når man aldri har prøvd noe selv. Og som sagt så vil ikke jeg snakke med fagfolk som kun sitter og jatter med meg. Det blir liksom ikke det samme.. Det er jo jeg som har valgt han, og det er av en grunn. Jeg er kjempe lykkelig, og ingen har vært så forståelsfull og omsorgsfull mot meg som han. Og jeg vil gjerne kunne gjøre det tilbake, uten at jeg føler han blir svartmalt.. Håper dere forstår hva jeg mener, jeg er ikke god på lange tekster og forklaring. Så bare spør om noe er uklart. Håper noen vil hjelpe meg til og vær en god støttespiller