Det kan være en kombinasjon av alle overnevnte, men oftest står enten avhengigheten så sterkt, eller trangen til å ruse bort hva enn problemer/mentale utfordringer man har, at man gjør tilnærmet hva som helst for å ruse seg igjen.

Ikke undervurder hvor fortapt/vondt noen kan ha det i f.eks ungdomstiden, hvor den største omstillingen i livet skjer. Man går fra å være barn uten bekymringer til å skulle ta mer og mer ansvar. Denne forandringen, koblet sammen med at man kanskje snart skal gå skole et helt annet sted kan være hard for mange. Kanskje man allerede "datt av" utviklingen som resten av kullet ditt ser ut til å takle, det blir en negativ feedback-loop av dårlig selvtillit som gjør at man ikke gidder å prøve en gang, for rusen er så mye enklere og gir belønning med en gang.
Noen år i det tankesettet kan virkelig kjøre fast folk, ikke undervurder hva mennesker kan finne på for å unngå smerte, fysisk og psykisk: De andre er det ikke så viktig med, penger er jo bare ting, det kommer og går, jeg har det vondt og å låne/stjele litt er ikke så ille, målet helliggjør middelet.

Du undervurderer hvor sterkt slike negative spiraler sitter, hvor kraftig låst rusmisbrukere er til et mønster for å komme seg unna det de anser som elendigheten, uten å se at de graver seg dypere ned i gjørma: Rusen er den ultimate belønningen, for misbrukeren er det å "vinne", de vet innerst inne kanskje at dette ikke er det beste scenarioet, men "fuck that", når rusen sitter så er alle problemene borte: de sitter periodevis å tenker at dette er en midlertidig greie, snart, bare snart skal man få orden på livet sitt.
Men så glir rusen ut, den kalde harde realiteten av eksistensen deres kommer sigende tilbake og man klarer ikke å tenke rett lengre: Man må skaffe mer rus, koste hva det koste vil.