Fordi det kan ha en terapeutisk effekt. Å be er ikke langt unna å meditere, du rydder hodet for jordlige ting og f.eks repeterer et mantra. Kan se verdien i å ha en fantasivenn som er allmektig som du kan fortelle alle problemene dine til og be om styrke når du har det kjipt.
Akkurat detaljene ved hvorfor noen velger å tro at det finnes en gud trur jeg ikke du får tak i. Det sitter langt inne, fra barndommen.
Så har opplevelser i livet som religiøs pakket oppå lag på lag med konfirmerende opplevelser og blitt en del av identiteten. Kanskje derfor mange blir personlig støtt når man prater dritt om religionen deres.
Man kan ikke tilnærme seg religiøs overbevisning som om det var vitenskap. For det er ikke viten, det er tro. Det blir som å skulle dissekere en glassmanet, jo mer du begynner å pirke desto mindre mening gir det. Til slutt har du grisa til hele bordet og er våt på tærne.