Man kan koble diodene mellom emitter og jord også, men dette vil vel bli mindre stabilt? Med kretsen jeg beskrev vil det være en høyere spenning over potensiometeret, slik at variasjonen blir prosentmessig mindre, noe som gir en tilsvarende mindre variasjon i strømmen.

Som eksempel kan vi tenke oss en drivspenning på 12 V, en variasjon på 0,5 V, base-emitter-spenning på 0,7 V og en total diodespenning på 10 V. Med kretsen jeg beskrev vil det i utgangspunktet være 11,3 V over potensiometeret, med en variasjon på 0,5 V. Det vil si at variasjonen utgjør 0,5/11,3=4,4%, og man får en tilsvarende variasjon på 4,4% i strømmen. Med diodene mellom emitter og jord vil man få en spenning over potensiometeret på 1,3 V, noe som gir en variasjon på 0,5/1,3=38%, og man får en tilsvarende variasjon på 38% i strømmen.

Derimot bruker man litt mindre effekt ved å koble diodene fra emitter til jord. Hvor mye avhenger av den spesifikke transistorens strømforsterkningsfaktor (β). Så har man uansett regulert spenning, og kanskje en transistor med lav strømforsterkning, og ikke minst en fast og bestemt diodespenning så er nok denne metoden å foretrekke, men da bruker man gjerne bare en seriemotstand i stedet hvis effektkravene tillater det.

Ja, og da trenger man i mange tilfeller kun en seriemotstand, og ikke en LED-driver. Men en LED-driver kjennetegnes ved å være en konstant strømkilde, helst uavhengig av både diodespenning og drivspenning.