Sitat av
Boo-Boo
Det første og kanskje til og med det største problemet jeg har med Norsk politikk er forsåvidt dette med ministere som bytter plass over alt og hele tiden. Plutselig er noen kunnskapminister og så en uke etter er samme person energiminister. Så vi vet at disse personene ikke egentlig har så mye peiling om minister posisjonene de har - men vi skjønner jo at de har eksperter og rådmenn bak seg som forteller de hvordan ting fungerer. Så problemet mitt her må jo være at politikere vi stemmer på egentlig bare er selgere i seg selv. De er der fordi de klarer å formulere seg på en måte som høres smart ut, men som ikke nødvendigvis er det. Så hvem er disse ekspertene og rådgiverne som sitter bak kulissene? Det er jo disse vi egentlig burde fått stemt på og fått vite hvem er, er det ikke? Blir disse menneskene som gir tips og råd byttet ut for hver nye regjering som kommer, eller får Høyre de samme rådene som AP fikk? For vi vet jo at en selger trenger ikke nødvendigvis å være smart selv om han eller hun selger et produkt på en bra måte. Så jeg klarer liksom ikke helt å stole på det noen politikere sier.
Politikk handler i stor grad om ideologi og prioriteringer. En stor del av ministrenes oppgaver er å legge overordna ideologiske føringer for politikkutviklingen. Dette gjør at de gjerne kan flytte fra departement til departement da store deler av deres ferdigheter er overførbar. Det skader ikke at politikeren har god kjennskap til området, men heller ikke nødvendig å ha ekspertkompetanse på feltet da det er som et omfattende støtteapparat rundt ministeren.
Folkene bak ministrene kan deles opp i to grupper. Byråkratiet og de politisk ansatte. Byråkratiet er de ansatte i departementet og er tjenestemenn som er ment å ha enten god faglig kjennskap til departementets ansvarsområde eller god kjennskap til offentlig forvaltning. Byråkratiet er ment å bistå ministeren i å utforme og iverksette ministerens og regjeringens politikk på en måte som er gjennomførbar og innenfor gjeldende lovverk. Disse er ansatte i staten og er ansatt der uavhengig av hvilke parti som leder departementet og regjering. På den andre siden har du de politisk ansatte, ofte ansatt som statssekretærer i departementet men også politiske rådgivere ansatt i partiene. Statssekretærene er ment som en delegering av den politiske makten til ministeren i departementet og jobber med å iverksette partiet/regjeringen. Disse vil byttes gjerne ut sammen med ministere og partier. Disse har ofte deler av den politiske kompetansen som ministeren sitter på. Videre har en politiske rådgivere. Dette er ofte ansatte i partiet som har inngående detaljkunnskap om enkelte politikkområder og partiets standpunkt på området. Disse bistår politikerne med råd og oppdatert informasjon, hjelpe med taler, leserinnlegg osv. Disse er helt uavhengige av departementene og er ansatt i partiene. Alle partiene på stortinget har politiske rådgivere til disposisjon.
En kan ikke utelukke at hverken byråkrater, statssekretærer eller politiske rådgivere følger sin egen agenda. Men i utgangspunktet skal de jobbe for en politiker, og ikke etter sine egne interesser.
Hvorfor og hvordan er det så mye faktafeil. Nå er det ikke mange saker jeg faktisk engasjerer meg for når det kommer til politikk, men en av dem er ruspolitikken - så denne kan jeg litt om, og da, når jeg ser på debatter som omhandler dette merker jeg jo enorme faktafeil rundt om kring. Altså faktiske motbeviste feil. Det eneste eksempelet jeg kommer på her, uten at jeg har kilder, er en debatt jeg så for flere år siden som jeg bare ikke har klart å glemme - det var i bunn og grunn en politiker som sa at det hadde vært flere overdoser ved hasjbruk, hvorav den andre politikeren svarte med et nei, det har det ikke og den personen prøvde å liste opp fakta, men det endte allikevel bare med en "nei - jo" diskusjon. Noe som egentlig bare la et grunnlag for at folk kunne tro på det de ville... Dette blir aldri poengtert, så mitt lille forhåpentligvis reflekterte hodet må jo tenke at hvis jeg finner faktafeil i slike debatter, så MÅ det være faktafeil i andre også, jeg har bare ikke kunnskapen nok til å se gjennom disse andre. Så debatter og slik er da basert på meningene til folk som kaller seg selv for politikere, som da betyr at jeg skal stemme på den politikeren som jeg mener mener de riktige tingene? Dette ender jo egentlig bare opp med at man stemmer på den politikeren man tror lyver minst, når man vet at politikeren fortsatt lyver en del - bare ikke like mye som den andre. Mind.Fuck.Biz.
Politikk er komplisert og ofte subjektivt og basert på ideologiske- og verdistandpunkt. Videre så er dette med fakta, tall og forskning ikke nødvendigvis så lett, på flere områder som f.eks rus er det motstridende forskning og rapporter, og gjerne vanskelig å konkludere med hva som er riktig.
I denne valgkampen har det vært mye fokus på faktasjekker med faktisk.no og andre medier sine egne varianter av konseptet hvor journalistene skal gjennomgå politikernes uttalelser og vurdere hvorvidt de er sanne.
Det har vært flere saker hvor disse faktasjekkene sine konklusjoner har blitt trukket i tvil og omdiskutert. Politikk handler i stor grad om verdivurdering og hvordan en ser på samfunn. Det gjør at et politisk parti og en politiker kan ha sin vurdering av si hva en anser som fattigdom i Norge, eller hva som må ansees som akseptabel grad av arbeidsledighet i landet.
Norsk politikk er jo også på en måte bygget opp på en måte som gjør at ingenting egentlig kan bli forandret noe særlig i og med at vi som regel, så og si alltid, får minst to partier på stortinget. Nå er det Høyre, FrP og KrF og før det var det AP og SV. Disse sitter sammen og har "mest" å si, men vi har også delegater fra flere andre partier som også er med på å bestemme litt. Så det blir aldri noen vesentlig forskjell på hvem som styrer landet da alle partiene egentlig gir ut sin egen lille energiske stemme om hvordan ting skal være. Det er jo sånn partiløfter blir brutt fordi partiet som vant egentlig ikke vant, de har bare flest folk som sitter å bestemmer, men disse som bestemmer kan ikke bestemme noe uten å få de andre med seg. Har det egentlig noe som helst å si hvem som sitter på toppen? Så hvis jeg syns det Venstre sier høres bra ut, så vil jo ikke jeg stemme på disse, for jeg vet at de meste sannsynlig bare vil slenge seg på med Høyre og FrP hvis de kommer i regjering.
Her er jeg ikke helt sikker på hva du mener. Sist hadde vi en flertallsregjering bestående av AP, SP og SV, som alene hadde flertall på stortinget. Disse trengte ikke å forhandle med stortinget for å få gjennom politikken sin med mindre det var intern stridighet. Nå har vi en mindretallsregjering bestående av Høyre og Frp, som har en samarbeidsavtale med Venstre og KrF. Det betyr at de må få støtte av KrF og Venstre for å få gjennom statsbudsjettet og lovforslagene i stortinget. Uten dette kunne regjeringen potensielt blitt felt av stortinget gjennom mistillitsforslag. Jeg mener det har vært stor forskjell på poltikken som blir ført av sittende regjering og den forrige. Det at du ikke har opplevd det eller sett endringer på områder som du bryr deg om betyr ikke at det ikke er forskjell mellom hvem som styrer.
Når det kommer til de vinnende partiene sin gjennomføringskraft er dette igjen et verdispørsmål. I Norge har vi et flerpartisystem med proporsjonal representasjon, som har som hensikt å sikre ulike grupper med ulik politisk oppfatning representasjon på stortinget. Et slikt system oppfordrer til samarbeid og kompromiss og fører gjerne til til som du sier "brutte valgløfter". Men et slikt system bidrar til å dempe konfliktlinjene i landet, og til å forhindre det en del omtaler som flertallets diktatur. hvor flertallets oppfatning og ønsker i for stor grad påføres mindretallet og krenker deres rettigheter og muligheter. Det finnes alternative modeller som f.esk den amerikanske modellen, eller den britiske Westminister modellen som er designet for å gi det vinnende partiet flertall og muligheten til å gjennomføre sin poltikk. Igjen så er dette et politisk spørsmål som ikke har et enkelt svar.
Jeg føler at politikk generelt for politikere hovedsaklig handler om at de bare vil beholde stillingen sin, da ingen politikere egentlig har så mye å gå tilbake til. Det handler tilsynelatende ikke om å forandre ting til det bedre eller å forandre synspunkt eller styremåte i landet - for ingenting blir egentlig forandret. Slik er jo systemet bygget opp - og det er jo forsåvidt ganske bra da vi bor i et ganske velstående land uten noe særlige problemer.
Dette er jeg ikke enig i. Jeg har inntrykket av at de fleste politikerne i Norge er genuint opptatt av politikk, samfunnet og dets innbyggere. Det være seg fra høyresiden til venstresiden. De mener at de står for den beste politikken og jobber derfor for at de skal få makt og innflytelse til å nettopp gjennomføre denne.