Det jeg mener er at det er lite man kan gjøre i et nasjonalt demokrati i dag, kanskje spesielt i landene i "sør", hvor de sitter temmelig fast i overnasjonale diktater, IMF-pålegg osv. Det at partiene har blitt så like er ikke noe veldig godt tegn. I verste fall får man en politikerklasse.
Jeg er enig i det at de gule vestene er en løs bevegelse, men sånn begynner ofte bevegelser og ingen legger skjul på det.
Jeg mener bestemt at levekårene til mange har blitt verre de siste tiårene i Frankrike. Når jeg orker skal jeg finne noe mer informasjon om det. Men kan i første omgang nevne selvmordsbølgen blant bøndene. Nå er det også snakk om fremmedgjøring, folk føler seg fremmedgjort fra politikerne. Paris har blitt en by for rikfolk, noe byer som London og New York også på langt vei har blitt, mens fattige/vanlige folk sliter med å få endene til å møtes. Dette handler ikke bare om økonomi, tror jeg, men også om en følelse av å stå utenfor og være forlatt. At noen kaller dem negative og problemfikserte, tror jeg ikke ville brydd dem noe særlig. Det er jo reelle problemer, ikke sutring det er snakk om. Men her tror jeg vi er uenige.
Dette med illuminati er jo noe du trekker fram. Jeg sa aldri det. Å kalle folk konspirasjonsteoretiker er blitt en slags moderne heksejakt. Man føler seg smart og hevet over andre ved å være en del av mainstreamen, tro på alt NRK sier osv. Men sannheten er jo at veldig mye som får K-ordet på seg bare er sunn skepsis. Det beste er om innbyggerne er historieløse, kunnskapsløse og godtroende. Det trengs ingen møter i mørke huler for å forstå at storkapitalistene har interesser som kanskje ikke er de samme som de til flertallet av verdens befolkning. For meg blir konspirasjonsstempelet en måte å overbevise seg selv om at man er normal, men det ligger noe veldig nevrotisk bak. Når man må ty til sånt, betyr det man kanskje egentlig ikke er så skråsikker.
Ellers er jeg spent på om trådstarteren dro til Frankrike.