En liten disclaimer her:
Jeg ser et fenomen på diverse forum, spesielt dette forumet her. Det er et utsagn som sier at man ikke skal diskutere ting man ikke er verdige nok til å kommentere på. Med verdighet mener jeg at du er i posisjon til å uttale deg om området som blir diskutert.

Men aye, det er kanskje greit her?

Så da tillater jeg meg selv til å gjøre det samme, med forbehold om at du TS forstår at jeg ikke i det heletatt kan sette meg i din posisjon eller forstå deg. Dermed blir det utrolig lett for meg å si dette, selv om jeg vet at det må være drit tøft. Et rent helvette, som jeg har hørt tidligere rusmisbrukere beskrive det som.

Slik jeg ser det, ut i fra det du skriver, så har du gått i en felle og fått smake på en lekse. En lekse for livet. Noen faller under, noen klarer seg og andre blir aldri den samme. De fleste som kommer seg gjennom det har et arr gjennom hele livet.

Du angrer. Du kunne ønske at du ikke tok det lille steget, og nå er det gjort. Det er for sent.

Men det er ikke for sent for andre, som skulle havne i samme posisjon som deg. Som ikke forstår alvoret i det de skal til å gjøre.
Du har forstått det, og du skriver "IKKE GJØR DET! IKKE GJØR DET!" .. Dersom du tar livet ditt, vil du ta enda et sånt hopp. Det ser jo så enkelt ut. En utvei fra helvette. Hva om det ikke er en utvei og du gjør samme feilen en gang til? Hva om du klarer å finne mening i smerten din?

Hva om du kan være den fyren som tar tak i kompissen din sin hånd, like før han skal sette sprøya inn i deg for første gang... ser deg inn i øynene og ber deg om å ikke gjøre det?