Ts: "Problem"
Svar: "Løsning"
Ts: "Ja, men... ja, men... ja, men..."

Hvis du driver på slik til typen din også så skjønner jeg i grunn at han blir lei.
Ikke at jeg nødvendigvis bifaller reaksjonen hans, men når det kommer bare eder, galle, negativitet og "sutring" så drar jo det ned folka som går rundt deg 24/7 også.
Ser jo bare på hvordan du reagerer på de få, litt "harde" rådene du får her; Du inntar indignert offerrollen med én gang. Driter i _hva_ som ble sagt men fokuserer på måten det ble sagt på.

Tror egentlig ikke hverken du eller typen din er bra for hverandre på ganske gjensidig målestokk.
Kan jo legge meg til lista over dem som anbefaler deg å gå, ikke at jeg forventer at du tar til deg det heller.
Blir litt for dumt å spørre om råd, drite i rådene og så komme og spørre på nytt når du selv velger å bli i dritten.

Bipolar, personlighetsforstyrrelse og depresjon er ikke lett å leve med - hverken for pasienten _eller pårørende_ og derfor har jeg ekstremt vanskelig for å svelge blankt at kjæresten din er så ille som han framstilles her.

Virker veldig som om du er en person som har det jævlig og derfor vil dulles med. Enhver form for kritikk blir tatt som et personangrep og du formulerer det på verst mulig måte når du skal fortelle det videre.
Typen klaga på at kaffen var kald? Han hakket på deg. Typen klagde over hundehår i senga? Han hater bikkja di.

Jeg kjenner deg ikke. Jeg er totalt åpen for at jeg skyter svikebom, men basert på ingenting mer enn de få trådene du har her så forstår jeg godt st folk kaller deg "dramaqueen".
Ikke nødvendigvis din egen feil, siden du sitter med de diagnosene du gjør, men for "normale", friske folk så glir sånn konstant negativitet til slutt over i "slutt å syte og gjør noe med det"-kategorien.
Når du i tilliegg er nærtakende og liker deg i offerrollen så ja, da tar jeg hele greia som én side av saken.