Det som er så tricky med OCD er at når man er på det mest desperate etter å få en betryggelse, blir en betryggelse også en slags bekreftelse på at det virkelig er en stor fare på ferde, "ellers hadde det ikke vært nødvendig med en betryggelse". Det blir som å tilby en som har bakterie-tvangstanker en grundig håndvask, med såpe og klorin.

I Trådstarters tilfelle foregår det meste av tvangen mentalt og det gjør det kanskje ekstra tricky. Hvis tvangstanken er "hjelp, jeg kan ha sett bp!", kan vi si at tvangshandlingen er hele det storstilte prosjektet med å finne ut med absolutt sikkerhet om dette virkelig var bp. Dette er umulig å finne ut av med 100% sikkerhet uten å skape enda mer fuzz, tvil og helvete. OCD blir ikke kalt tvilens sykdom for ingenting.

Mitt tips til deg Dolly: uansett om det føles kjempeekkelt, prøv om du kan bli venn med tanken om at dette muligens var bp. So what, liksom. Om det var bp eller ei har ingen ting å si for hvem du er. Du føler sikkert tvang til å måtte vise avsky mot degselv og det som skjedde, ellers har du på en måte "godtatt bp". Kanskje (tvangs)identifiserer du deg med folk du hører om i media som er siktet for bp eller overgrep, og du føler du fortjener å bli hatet av alle og utstøtt av samfunnet? Prøv å aksepter at du har de tankene du har, og at du har frihet til å ha det så vondt som helst. Uansett om tankene og angsten er så ubehagelig at du har lyst å dø, så trenger du ikke gjøre noe mer. Du er den personen du er uansett og det er bra nok.

Å ta på seg ansvaret for innholdet til et automatisk pop up-vindu virker absurd for de fleste, men med OCD blir ofte intellektet fullstendig overstyrt av et overraktivt emosjonelt alarmsystem. Det er ment til å varsle om potensielle farer; men ved OCD er alarmetriggeren altfor sensitiv og alarmsignalet altfor kraftig; spesielt når det gjelder enkelte viktige temaer, som blir ekstra godt "passet på". Dette er gjerne temaer som er lite hyggelige å dvele ved for å si det forsiktig. Akkurat det vi frykter mest, det vi tar mest avstand fra, de verdiene vi verner om, er jo det viktigste, og dermed programmerer vi alarmsystemet vårt til å reagere på akkurat dette. F.eks: "Alarm!!! Du har nå kanskje gjort deg skyldig i verdens verste forbrytelse! Du har kanksje vært en konsument av bp!", om enn helt uforskyldt og bare i 2 sekunder. "Det er det samme! Bp er bp! Biiiiip! biiiiiiip!" Dette må det kommes til bunns i! Dette er superviktig!" Det er et nådeløst system. Ikke fordi det vil plage deg, men fordi det overdriver sånn, eller misforstår selv de enkleste instrukser. Det er emosjonshjernen som er involvert her, og den kan man ikke diskutere rasjonelt med. Det beste man kan lære seg er å være komfortabel med å ikke vite. Lettere sagt enn gjort.

Folk forbinder gjerne OCD med overdreven håndvask, ryddighet og symmetri, men OCD-floraen er stor. Et pop up-vindu er egentlig en bra metafor for påtrengende tanker, bilder, scenarioer som bare popper opp i hodet. F.eks "Tenk hvis det bare klikka for meg nå, og jeg kvelte bestemor med den puta der", kanskje etterfulgt av et mentalt bilde av at hun ligger der helt blå i fjeset. Det er helt vanlig å se for seg sånne ting, men de fleste ser på det som mind-spam, og bryr seg ikke mer med det. En med OCD kan tillegge en slik tanke den største mening. "Hva var det jeg så for meg der? Hva sier dette om meg at jeg får sånne tanker? Kan jeg finne på å gjøre alvor av dette? "Nei nei nei, så klart ikke!", prøver man å betrygge seg selv. "Det er det siste jeg vil! Men hvorfor bryr jeg meg ved det da, hvis det ikke betyr noe?" Og så begynner man og prøver å ikke se for seg at bestemor ligger død på gulvet. Uten hell, selvfølgelig (prøv å ikke tenk på en hvit elefant!). Og man sjekker av og til (eller veldig ofte) om man fortsatt har disse bildene i hodet (oh yes!), eller bevisst ser det for seg for å sjekke om fantasien appellerer, om man kjenner en liten lystfølelse, kanskje endatil en begynnende ereksjon? Nei, det kan ikke ha vært det? Hva?!"

Man finner som regel det man leter etter. Om ikke i dag, så kan man alltids finne det i morgen. Man lurer og grubler over noe, og man tar det faktum at man lurer og grubler over dette som bevis på at det er noe i dette her; at det er en reell fare. "Uansett er jeg en perversj og fæl person som bedriver tiden min med å lure og gruble over slike ting." Total forvirrelse. Tragedien kan bli et faktum. Ikke at man voldtar og kveler bestemor, men at man f.eks. ikke tør besøke henne mer i frykt for å gjøre det, eller "bare" fordi angsten og tankene du får av å være nær bestemor bare er så altfor jævlige, så du finner på alle slags merkelige unnskyldninger for å aldri treffe bestemor mer.