Jeg har en god venn som ble tvangsinnlagt med hasjpsykose for mange år siden nå.
Han sverger den dag i dag på at han ikke var syk og at det som skjedde var et overgrep.
Nå var jeg en av de som ringte etter hjelp etter at han hadde ligget i mer enn tre døgn på sofaen min og sagt skumle og rare ting mens han pekte rundt seg og stirret vettskremt på alle som snakket til ham, så jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han var veldig psyk. Men det er veldig rart, for når han forteller historien, så er den helt annerledes, han var frisk og normal og ble utsatt for et overgrep av psykiatrien. Han har aldri blitt helt frisk igjen, og han skylder den dag i dag på psykiatrien - det er de som har ødelagt livet hans..
Sitat av
Elefantonius
Psykiatri i Norge er blitt en tung industri,
ofte kan det se ut til at det er viktig for næringen å sørge at det finnes pasienter nok.
For noe vås!
Med en svært syk person i nær familie og et par psykolog-/psykiatervenner vet jeg snart alt om hvor vanskelig det er å få hjelp når man trenger det og hvor fulle disse psykiatriske institusjonene til enhver tid er.
"Å sørge for at det finnes pasienter nok" er ikke nødvendig. Å skrive ut folk så fort som mulig, selv om man egentlig vet at de ikke har fått nok behandling er derimot helt vanlig, siden andre og enda sykere står i kø for å få plass..
Sitat av
Pkake
Har selv vært innlagt på lukket avdeling seks ganger og vil si meg enig md ts i at det føles som et overgrep.
Hvor vidt ts histore er sann eller ikke gidder jeg ikke å gå inn på.
Syke mennesker blir låst inne og dopet ned til de ikke er utagerende lenger.
Viss du har noe problem med dette fins det både beltesenger og rompesprøyter som kan gjør deg rolig.
Rommet ditt blir ransakt daglig, du veit ikke for lenge du må sitte, du veit ikke når du kan få friskluft neste gang.
Du får meds som vrenger hode ditt mer enn det var før. Du har i prinsippet ingen rettighet og alt som skjer der er unntatt fra norsk lov. I systemet er det heldigviss noen få som virklig vil hjelpe deg, men jeg har på følesen at de er i undertall. Resten er sykelig opptatt av det strenge vaktholdet de har virker som om det er viktigre enn å hjelpe folk. Andre er det er kun for heve lønna si og dra hjem. Om du møter noen som vil hjelpe deg er helt tilfeldig.
Det er ikke noe barnehage.
Har sitti noen få uker i fengsel en gang, det føltes som ferie i forhold til å være innlagt.
Jeg viste altfor godt hva dumt jeg hadde gjort og akkuratt når jeg skulle ut.
Heller det enn at livet ditt er prisgitt leger og pleiere som behandler deg som et undermenneske.
Viss folk hadde vist hva som skjer bak lukkede dører, så hadde de fått sjokk.
Syns at forholdene bare har blitt værre siden min første innlegelse i 1997
De har et stort problem, og det er at vi ikke egentlig har noen god måte å behandle psykose på. Vi har medisiner som virker etter en tid, men med forholdsvis heftige bivirkninger, og man vet at det hjelper å skjerme folk fra stress og krav.
Som en av psykiaterne som behandler min bror sa: Vi vet godt at det vi gjør ikke er bra nok. Om hundre år vil man sikkert snakke om dagens behandling som barbarisk. Problemet er bare at vi ikke har noe annet å tilby nå.