Jeg har lest meg mye opp på emnet, med det hjelper å lese det litt mer personlig rettet til akkurat meg.

Det jeg sliter med, er at jeg er så jævla svak. Jeg har begynt å lure meg selv til å tenke at "jeg lurer han, jeg vil bare se hvor langt jeg kan dra det". Jeg prøver å si til meg selv at det er jeg som lurer han, fordi, det som også er sannheten er at jeg ikke elsker han. Faktisk så blir jeg kvalm av han, og misliker han stekt. Jeg forteller meg selv at jeg fortsetter fordi jeg er fascinert av han og nysgjerrig på next move.

Prøver alt jeg kan for å innta førersetet emosjonelt, for akkurat nå har han stålkontroll mens jeg steiler på innsiden. Jeg kan fake det, ja. Men jeg vet at han faker det ikke, han på ordentlig har styr på følelsene sine. Det gjør at jeg føler at jeg taper og at jeg faen ikke kan tape etter alle disse år. Jeg vil gjøre han vondt, knust, lei seg, frustrert. Jeg vet hvor pain det er.

Jeg_må_bare_føle_det.

Hodet vet, følelsene klarer ikke å føle det jeg vil de skal. Jeg vil føle at jeg er fri, trygg, best, flink, selvstendig. Men det er en vei...