Nå skal ikke jeg diagnosere noen her, men vedkommende fyller alle kriterier for å ha diagnose antisosial eller dyssosial pf. Jeg var med denne mannen i et par år, og vi ruste oss jævlig mye sammen. Jeg streita meg opp, og han, poff, borte. Det var ikke akkurat en fryd å være kjæreste med han, og relasjonen har satt sine spor. Han minner meg på innimellom at jeg ikke er glemt. Vil plutselig møtes, savner meg plutselig, og når jeg gir etter og vi lager en avtale, så kommer han flere timer for sent, og kun spiser/sover/knuller meg før han drar. Jeg føler alltid at jeg sløste bort en fridag på å vente på og kun bli emosjonelt sugd tom.

Hvordan håndtere at han finner ei ny ei som han gir alt til, som han aldri ga meg? Jeg føler meg uendelig lite verdt. I tillegg er hun alt annet enn hva jeg er utseendemessig. Jeg føler meg så jævlig stygg, og føler jeg har brukt mine beste år på det her drittet. Jeg relaterer 100% til cops-kay flay.... FUCK, hvorfor er jeg så forbanna stuck. Jeg tør ikke starte en ny relasjon, fordi jeg er så redd for hva som vil komme. Tenk hvis han vil likevel. Tenk om han ødelegger for meg. Tenk om, tenk om. Jeg blir heller paralysert og lar alt som handler om menn bare fare - utenom han når han gir meg små drypp når det måtte passe han. Han forteller meg at de nye "bitchesene" ikke kan måle seg med meg når det kommer til sex, at hos meg er det eneste stedet han kan komme å hvile og slappe av, føle seg trygg.

FUCK JEG SUGER, jeg lar meg bli spist opp. Jeg klarer hverdagen, og jeg klarer å sove alene igjen. Men ut og satse til nye høyder har jeg ikke baller til. Da vet jeg at han forsvinner helt, fordi han ikke har det som skal til for å følge etter.